Afghanistankomiteen

Denne artikkelen bygger på én eller flere primærkilder og/eller kilde(r) som er nært knyttet til artikkelens emne. Du bør forsyne enkeltpåstandene i saken med referanser med kildehenvisninger som lar seg verifisere gjennom pålitelige, uhildede sekundær- eller tertiærkilder.

Trenger oppdatering: Mye av informasjonen synes foreldet, bl.a. tilstedeværelse i Afghanistan. Trenger også uhildede referanser. Saken er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.

Afghanistankomiteen (NAC), tidligere kalt Afghanistankomiteen i Norge (AiN) (engelsk: Norwegian Afghanistan Committee, persisk dari: کامیته ناروی برای افغانستان, pashto: د  افغانستان لپارہ ناروی کامیته ) er en tverrpolitisk, norsk medlemsbasert solidaritetsorganisasjon som jobber for å bedre levevilkårene på den afghanske landsbygda via langsiktig utviklingsarbeid.^[2] Afghanistankomiteen jobber for det afghanske folket, og retter fokuset mot dem, uavhengig av hvilken regjering eller gruppe som sitter med makten. Afghanistankomiteen knytter all sin virksomhet opp mot FNs bærekraftsmål.^[3]

Komiteen ble opprettet etter Sovjetunionens invasjon av landet i 1979. Siden 1986 har organisasjonen vært permanent til stede i Afghanistan, og arbeider blant annet med oppbygning av landets infrastruktur, samt miljø og utdannelses- og helsesektorene.

Formålet til Afghanistankomiteen er å støtte det afghanske folket i utviklingen av et fredelig, demokratisk og egalitært samfunn, hvor menneskerettigheter respekteres. Gjennom forskjellige utviklingsprogrammer, hvor miljø og bærekraft står sentralt, jobber Afghanistankomiteen for å heve livskvaliteten for folk på den afghanske landsbygda.^[2]

Afghanistankomiteens rolle i den norske offentligheten er å være et samlingspunkt for den kunnskapen, interessen og engasjementet for Afghanistan som eksisterer i Norge. Afghanistankomiteen skal fremme afghanske stemmer og perspektiver i den norske offentlige debatten, og jobbe for en informert og ansvarlig politikk ovenfor Afghanistan.^[2]

Afghanistankomiteen ble dannet som en reaksjon på Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Komiteen ble offisielt dannet på Askøy utenfor Bergen i oktober 1980, og hadde som overordnet mål «å vise solidaritet med afghanerne, og å vekke nasjonal og internasjonal opinion mot invasjonen.» Komiteens mål var å hjelpe folk i Afghanistan, og all bistand skulle gå direkte inn i landet.

Komiteens aktivitet vokste utover i 1980-årene, og mellom 40 og 50 lokallag ble dannet. I tillegg til aktiviteter som demonstrasjoner og stands, ble også solidaritetsarrangementet Afghanistanuka arrangert årlig. I dag holdes dette arrangementet annenhver år.

I 1983, 1986 og 1989 arrangerte også Afghanistankomiteen tre store internasjonale høringer i Oslo.

Afghanistankomiteen har siden 1986 mottatt bidrag fra flere FN-organisasjoner.

Afghanistankomiteen ble tildelt Operasjon Dagsverk første gang i 1985, deretter i 1996. Sistnevnte gang samlet norske elever inn over 20 millioner kroner.

I 1986 opprettet Afghanistankomiteen et kontor i Peshawar i Pakistan, som var hovedkontor fram til 2002 da det ble flyttet til Kabul. Fra denne grensebyen ble Kunar-, Nuristan- og Nangarhar-provinsene administrert.

I 1993 opprettet Afghanistankomiteen et regionskontor i Ghazni-provinsen og et annet et i Badakhshan-provinsen.

Senere ble det også opprettet et kontor i Kabul, men dette var ikke hovedkontor. I 2002, etter Taliban-regimets fall, ble hovedkontoret flyttet fra Peshawar til Kabul.

Da Sovjetunionen trakk seg ut ti år etter invasjonen, ble mange lokallag nedlagt eller inaktive. Da kommunist-regimet falt, måtte Afghanistankomiteen endre fokus. De formulerte som hovedmål å bidra til gjenoppbyggingen av et fritt og uavhengig Afghanistan. Afghanistankomiteen er viktig for norske myndigheter, fordi behovet for humanitær bistand fortsatt var stort både som følge av invasjonen og borgerkrigen som fulgte den. Komiteen valgte også å bruke IRD-tilnærmingen (Integrated Community Development/integrert landsbyutvikling), og holdt et UD-støttet seminar i Islamabad i 1991. Behovet for humanitær bistand gjorde at Afghanistankomiteen fikk innvilget økt finansiering av Norad, som hadde vært samarbeidspartner siden 1989. IRD-tilnærmingen var en viktig grunn til økt støtte fra Utenriksdepartementet, som hadde vært fast samarbeidspartner siden 1986.^[4]

På den annen side måtte Afghanistankomiteen avvikle sine prosjekter i Badakhshan-provinsen i 1990-årene, da dette ikke ble ansett som en prioritert region av UD.  

I 1993 arrangerte Afghanistankomiteen en mineryddingskonferanse. I samarbeid med UD fikk de minerydding opp på dagsorden, og UD var en viktig aktør for at FN fikk minerydding på programmet.

I 1990-årene engasjerte også Afghanistankomiteen seg om Hazara-flyktningene, en etnisk gruppe som var spesielt utsatt under Taliban-regimet.  

Afghanistankomiteen fikk opprettholdt sine prosjekter under Taliban-regimet og under den påfølgende interimregjeringen.

Den 7. oktober 2001 protesterte Afghanistankomiteen mot den amerikanske bombingen av Afghanistan. De lagde en underskriftskampanje som ble skrevet under av 137 forfattere og støttet av andre diverse kulturpersonligheter, blant annet skuespilleren Liv Ullmann.

Fra 2003 fikk Afghanistankomiteen på plass en rammeavtale med Norad hvor 10 % av beløpet måtte samles inn av komiteen selv. Men i flere år klarte ikke Afghanistankomiteen å betale denne, og i 2007 ville ikke dermed ikke Norad finansiere organisasjonen lenger. Etter et ekstraordinært landsmøte hvor komiteens fremtid ble diskutert, fikk komiteen til slutt på plass en avtale om toårig driftsstøtte.

I 2010 og i forbindelse med komiteens 30-årsjubileum, organiserte komiteen en høring med deltakelse fra afghanske parlamentarikere.^[4]  

Den amerikanske invasjonen i 2001 satte Afghanistankomiteen i en vanskelig posisjon. Med de amerikanske soldatene kom også nyetablerte organisasjoner, og mange av Afghanistankomiteens ansatte begynte å jobbe for amerikanske og europeiske organisasjoner. Mange av disse organisasjonene ble imidlertid ikke igjen i regionen i lengden.  

En annen utfordring var at både norske myndigheter, FN og de nye afghanske myndighetene kom med nye krav til NGO-ene. Afghanistankomiteen var en liten organisasjon, men deltok likevel i anbudsrunder for å kunne fortsette å drive helse- og utdanningstjenester. I åtte år drev de primærhelsetjenester til befolkningen i to distrikter i Ghazni.  

En tredje utfordring var at mange land formidlet bistand og humanitær hjelp gjennom sine militære styrker. For de norske bistandsorganisasjonene, inkludert Afghanistankomiteen, var denne sammenblandingen problematisk, og de gikk derfor i front for at militær aktivitet og humanitær bistand måtte skilles. Men da Norge i 2005 fikk ansvaret for Faryab-provinsen og etablerte den norske PRT-enheten i Meymaneh, ble Afghanistankomiteen presset til å etablere bistandsprosjekter der. Komiteen bestemte imidlertid at prinsippet om ikke å operere under norsk militær tilstedeværelse var viktigst, og etablerte ingen bistandsprosjekter i regionen før i 2015, altså året etter at de norske styrkene hadde trukket seg ut.^[4]

Solidaritetsarrangementet Afghanistanuka arrangeres annethvert år og er et arrangement bestående av debatter og seminarer som fokuserer på spørsmål knyttet til Afghanistan. Afghanistanuka retter søkelys mot ulike organisasjoner, forskere, diaspora, beslutningstakere og sentrale parlamentarikere, media og andre med interesse for og erfaring fra Afghanistan. Afghanistanuka har blitt en nøkkelbegivenhet i Norge for offentlig debatt, muligheter for politisk dialog og påvirkningsarbeid rundt spørsmål knyttet til Afghanistan. Hovedmålet til Afghanistanuka er å sikre at Afghanistan settes høyt på den politiske dagsorden, samt å øke bevisstheten blant media og allmennheten.

I 2022 ble Afghanistanuka arrangert fra 14. til 18. november. Diskusjoner rundt politisk utvikling, relasjonen mellom Afghanistan og deres naboland, Talibans tilnærming til styresett, utvikling av den juridiske sektoren, kvinners rettigheter, matsikkerhet og miljø, samt kulturelle arrangementer sto på agendaen. Andrew Watkins, Masood Karokhail, Anniken Huitfeldt, Nagieb Khaja, Åsne Seierstad og Timor Sharan var blant årets gjester.^[5]

I Afghanistan har komiteen over 1 000 lokalt ansatte i de forskjellige provinsene organisasjonen er aktiv i.^{[omstridt – diskuter]} På hovedkontoret i Oslo er det fire ansatte og én praktikant.^[6]

Medlemmene har øverste beslutningskraft, og bestemmer blant annet hvem som skal sitte i komiteens styre. Styret blir valgt på årsmøtet og blir sittende i en toårsperiode.^[7]

• 1984–1986: Marga van der Waal
• 1986-?: Ivar Eskeland
• 1990–?: Siri Caspersen
• 1992: Arne Strand
• 1996–1997: Terje Skaufjord
• 1997–2001: Per Hornfelt
• 2001–2002: Britt Kejo
• 2002–2003: Eva Søvre
• 2003–?: Carl Hofsli
• 2008–?: Tonje Merete Viken
• 2010–2011: Rune Fimreite
• 2011–2013: Hege Jacobsen
• 2014–?: Anne Hertzberg
• 2017–2020: Beate Wærness Fasting
• 2020– : Gry Synnevåg

• 1992–1993: Helge Skansen
• 1993–?: Dag Braanaas
• 1996: Hege Sandring / Steinar Nilsen
• 1997: Bjørn E. Rakstang
• 1998: Jackie Holmboe
• 1999–2003: Ulrik Motzfeldt
• 2003–2005: Ronny Hansen
• 2006: Rune Fimreite
• 2005–2007: Linda Våge
• 2007–2011: Liv Kjølseth
• 2012: Eric Ramirez-Ferrero
• 2012–: Liv Kjølseth

• 1987–1988: Elisabeth Eide og Terje Skaufjord
• 1988–1991: Arne Strand
• 1991–1993: Nils Ole Gaup
• 1993–1994: Kristian Berg Harpviken
• 1994–1996: Eva Søvre
• 1996–1998: Oddvin Forbord
• 1998–2002: Odd M. Bratlie
• 2002–2003: Nils Ole Gaup
• 2003–2004: Astrid Everine Sletten
• 2005–2010: Zamarai Ahmedzai
• 2010–2012: Simon Forster
• 2013–: Terje Magnussønn Watterdal^[9]

Afghanistankomiteen utfører utviklingsprosjekter innenfor tre hovedsektorer: helse, utdanning og matsikkerhet. De jobber hovedsakelig på den afghanske landsbygda, hovedsakelig i provinsene Faryab, Ghazni, Paktia, Khost, Nangarhar, Kabul, Takhar, Kapisa og Badakhshan.^[3]

Under Sovjetunionens okkupasjon, hadde Afghanistankomiteen ambulerende helseteam med leger og sykepleiere på sykkel i Ghazni. Teamene ble beskyttet av mujahedinene i Afghanistan og finansiert av LNU, og tilbød diverse helsetjenester for befolkningen.  

Etter at Sovjetunionen trakk seg ut i 1989, grunnla Afghanistankomiteen Chardiwal-sykehuset. Sykehuset kunne holde åpent også da Taliban styrte landet, og kvinnelige leger og sykepleiere fikk lov til å jobbe der av Taliban. Sykehuset byttet senere navn til Miraj-sykehuset.  

I 2002 begynte Afghanistankomiteen å samarbeide med Høyskolen i Jalalabad.^[10]

I 2018 etablerte Afghanistankomiteen i samarbeid med Det afghanske helsedepartementet Høyskolen i Gardez, hvor elevene kan utdanne seg til å bli apotekteknikere, farmasøyter og bioingeniører. Året etter ble en annen campus etablert i Khost.  

I oktober 2019 ble en høyskole i Kapisa startet. Denne har ansvaret for utdanning av helsepersonell fra Bamiyan, Kapisa, Panjshir, og Parvan.  

Siden 2020 har Afghanistankomiteen drevet og støttet disse tre statlige helsefaghøyskolene, med 250 ungdommer.^[10] Afghanistankomiteen er dermed den største aktøren innen utdanning av kvinnelig helsepersonell i landet. Elevene kan utdanne seg til å bli helsesøstre, sykepleiere, fysioterapeuter og jordmødre. I Gardez kan elevene utdanne seg til å bli apotekteknikere, farmasøyter eller bioingeniører.^[11]

I 2020 gikk 34 % av Afghanistanskomiteens midler til helsesektoren.^[3]

Hvert år blir over tusen helsearbeidere, fra flere provinser, støttet og utdannet gjennom komiteens helsefaglige programmer i landet.^[11]

I 1991–1992 begynte Afghanistankomiteen å finansiere skoler i Badakhshan. Afghanistankomiteen sto kun for finansiering, og skolene ble bygget av lokalbefolkningen.

I 1996 fikk komiteen inn penger fra Operasjon Dagsverk, og disse ble brukt til å finansiere blant annet en yrkesutdanning for tidligere soldater, men også jenteskoler, lærerskoler og et undervisningsprogram om minekunnskap.^[4]

Komiteen har også gjennomført mange utdanningsprosjekter i samarbeid med UNICEF. De baserer seg på FNs bærekraftsmål 4 og tilbyr derfor utdanning til både gutter, jenter og barn med funksjonshemning og/eller fra ulik etnisk eller religiøs bakgrunn.

Afghanistankomiteen gjennomfører prosjekter både på barnehage-, grunnskole- og videregående nivå. De tilbyr i tillegg lærerutdanninger, for å videreutvikle deres kompetanse.

Komiteen samarbeider med over hundre barne- og ungdomsskoler ute i provinsene, ettersom det er større mangel på skoler i de avsidesliggende lokalsamfunnene enn i storbyene.^[12] Afghanistankomiteens skolearbeid omfatter også samarbeid med Det afghanske døveforbundet om utdanning og undervisning på en barneskole for døve afghanere.^[12]

Det tilbys utdanning til elever helt opp til 12. klasse på de fleste skolene som komiteen arbeider med i landet. De tilbyr også gratis kursing for videregående elever til den nasjonale opptaksprøven, som kalles Kankor-eksamen og som elevene må bestå for å bli tatt opp som student på høyere utdanning.^[12]

Afghanistankomiteen samarbeider med afghanske og internasjonale organisasjoner som er aktive innen utdanningssektoren, i tillegg til med Agency Coordination Body for Afghan Relief and Development (ACBAR) og ANEK^[klargjør].^[12]

Selv om det ble gjort fremskritt i jordbruksproduksjonen i Afghanistan i 1960- og 1970-årene, har førti år med krig ført til at økosystemet i Afghanistan har kollapset. Dette inkluderer overbeiting, avskoging og ødeleggelse av de tradisjonelle vanningssystemene (qanat).  

De globale klimaendringene virker også inn på jordbruket. FN har meldt om at bøndene i Badakhshan-provinsen hvert år mister 10% av sin dyrkbare jord som følge av erosjon, ras og flom.

I 1990-årene tok Afghanistankomiteen i bruk Integrert landsbyutvikling-tilnærmingen (IRD) i sine utviklingsprosjekter.

Afghanistankomiteen jobber også ut fra Disaster Risk Reduction-metoden (også kalt DDR-metoden) for å forebygge og håndtere naturkatastrofer. Dette innebærer blant annet skogplanting, beskyttelse av vannkilder og konstruksjonsarbeid som tåler jordskjelv. Afghanistankomiteen forvalter i tillegg skoger, parker og skogfrøplantasjer rundt om i landet, som har resultert i plantingen av flere millioner trær.^[13]

I samarbeid med Verdens matvareprogram bygget Afghanistankomiteen vegger som beskyttet veien mot flom i Bad Ulom-området, mellom Jaghori og Malistan. Her bygget de lokalt ansatte 300 meter vegg over tre måneder.

En annen av komiteens mål er økt matsikkerhet. Komiteen arbeider blant annet med styrking av kvinner i landbruket for å få til dette. De har også dannet kooperative selvhjelpsgrupper for kvinner i Badakhshan og Ghazni.  

Afghanistan er et jordskjelv-utsatt land. Afghanistankomiteen samarbeider med Afghan Geological Survey (AGS), Kabul Polytechnic University, Kabul University, the German Research Center for Geosciences i Tyskland og University of Montana i USA for å samle inn seismologiske data og utdanne afghanske seismologer.^[13]

Siden 2020 har Afghanistankomiteen hatt flere samarbeidsprosjekter innenfor humanitær nødhjelp med FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (UNOCHA).^[14] Sammen med Verdens matvareprogram (WFP) har komiteen også "food-for-work" programmer, der lokalbefolkningen får mat i bytte mot arbeidskraften sin.

Afghanistankomiteen har siden 2019 gitt opplæring til 72 unge mennesker av organisasjonen kalt ‘connectors’ i fred- og konflikthåndtering for å løse konflikter knyttet til land-, vann- eller ressurskontroll. Disse har siden grunnlagt dialoggrupper, og ifølge komiteen gitt opplæring i dialog og konflikttransformasjon til over 1000 mennesker i lokalbefolkningen. Hovedtanken bak dette er å skape "fred nedenfra", hovedsakelig blant den yngre befolkningen.^[15]

De rundt 1300 elevene på helsefagskolen har også fått opplæring i det samme programmet. Programmet tilbys i samarbeid med Nansen Fredssenter i Lillehammer, og har vært ledet av Norunn Grande.

Afghanistankomiteens arbeid i Norge innebærer hovedsakelig informasjonsarbeid. Dette innebærer blant annet å arrangere seminarer, skoleringer, foredrag, innsamlingskampanjer og informasjonsspredning i media. Afghanistankomiteen driver også med politisk påvirkningsarbeid rettet mot diverse sentrale politiske figurer, for å fremme viktigheten av langsiktig bistand i Afghanistan.

Afghanistankomiteens arbeid i 2020 ble finansiert med midler fra ulike kilder:^[3]

• (no) Offisielt nettsted
• (en) Offisielt nettsted
• (no) Afghanistankomiteen på Facebook
• (no) Afghanistankomiteen på Instagram
• (no) Afghanistankomiteen på YouTube
• (no) Afghanistankomiteen på X (tidligere Twitter)