Agostino Gemelli
Agostino Gemelli (født 18. januar 1878 i Milano i Italia, død 15. juli 1959 i Milano) var en italiensk katolsk filosof og lege og prest. Liv og virkeBakgrunnGemelli kom fra en velstående familie i Milano.[trenger referanse] Faren var frimurer.[trenger referanse] Han studerte medisin ved universitetet i Pavia. Han engasjerte seg i de sosiale og politiske kontroverser som rystet Italia etter hungersopprøret i Milano i 1898, som førte til en massaker på befaling av general Fiorenzo Bava Beccari.[trenger referanse] Etter å i studieårene ha vært tilhenger av sosialismen, overtok en antiklerikal tenkemåte og den i Italia fremherskende positivismen, og etter å ha tatt doktorgraden i medisin (en av hans eksaminatorer var den senere nobelprisvinner Camillo Golgi), gikk Gemelli over til katolisismen.[trenger referanse] En utløsende grunn var at han under sin militærtjeneste på et lasarett hadde kommet i kontakt med en sykehusprest som gjorde et sterkt inntrykk på ham.[trenger referanse] Fransiskaner, prestHan inntrådte i fransiskanerordenen i Brescia i 1903, og den 14. mars 1908 ble han presteviet. Under første verdenskrig gjorde han tjeneste i de italienske væpnede styrker som feltlege og prest. Han arbeidet fagglig med et opplegg for å hjelpe soldater som ble psykisk belastet.[trenger referanse] Egnethetsprøven han hadde utviklet for piloter ble da omsatt i praksis.[trenger referanse] Etter krigen arbeidet han innen forskjellige felter innen psykologien: Nevrologi, eksperimentell psykologi, arbeidspsykologi og kriminalpsykologi. Han stod deretter i spissen for den nyskolastiske bevegelsen i Italia, som han gav en kraftig impuls og en fast organisasjon særlig ved tidsskriftet Rivista di filosofia neo-scolastica (grunnlagt i 1909) og ved å grunnlegge det katolske Sacro Cuore-universitetet i Milano, hvis rektor han var 1921–1959.[trenger referanse] Biologisk og psykologisk skolert bekjempet han positivismen og materialismen, særlig innen disse to førstnevnte forskningsområder.[trenger referanse] På den andre siden fremholdt han ovenfor den fremherskende nyhegelianske idealismen nødvendigheten av et organisk samband mellom naturvitenskapene og filosofien.[trenger referanse] Litteratur
Kilder
Referanser
|