Alfons Jordan av Toulouse

Alfons Jordan av Toulouse
Født		1103[1][2] Citadel of Tripoli
Død		1148[1][3][2] Caesarea Maritima
Beskjeftigelse		Lensherre, duellant
Ektefelle		Faydide d'Uzès (1125–)[4]
Far		Raimond IV av Toulouse
Mor		Elvira of Castile
Søsken		Bertrand, Count of Toulouse (familierelasjon: halvbror på fars side)
Barn		Raymond V Alphonse de Toulouse Faidiva av Toulouse Laurence of Toulouse
Nasjonalitet		Frankrike
Våpenskjold
Alfons Jordan av Toulouse på Commons

Alfons Jordan av Toulouse (fransk: Alphonse Jourdain; født 1103 i korsfarerborgen Mons Peregrinus i Tripolis i Libanon, død 16. august 1148 i Caesarea) av raimundinernes slekt var greve av Toulouse og markgreve av Provence.

Alfons var den andre av grev Raimund IV av Toulouse og hans tredje hustru Elvira av Castilla. Han ble født i Det hellige land og døpt i elven Jordan, noe som forklarer hans tilnavn. Hans far døde da Alfins var to år gammel. Alfons ble tatt vare på av sin slektning Wilhelm Jordan av Cerdange (død 1109) i Libanon.

I 1108 bragte en sendeferd fra Toulouse hentet til farens sørfranske hjemtrakter, og der ble han anerkjent som greve.^{[trenger referanse]} Hans eldre halvbror Bertrand måtte vike, idet hans ektefødthet ble betvilt.^{[trenger referanse]} Bertrand begav seg til Libanon, der han overtok grevskapet Tripolis.

Alfons Jordan tapte i 1113 Toulouse til sin fetter Vilhelm IX av Aquitaine. I 1119 fikk han en del av området tilbake, og måtte kjempe om resten til 1123. Da hadde han lyktes. Så ble han ekskommunisert av pave Callistus II, fordi han hadde fordrevet munkene i Saint-Gilles, som hadde støttet hans motstandere.^{[trenger referanse]}

Deretter kjempet Alfons mot Raimund Berengar III, greve av Barcelona, om overherredømmet over Provence, til de i september 1125 kom til en minnelig løsning. Alfons Jordan ble den viktigste makthaver i regionene mellom Pyreneene og Alpene, Auvergne og Middelhavet.^{[trenger referanse]} Rundt år 1134 beslagla han visegrevskapet Narbonne, men gav det i 1143 til vicomtessen Ermengarde (død 1197).

Året etter grunnla Alfons Montauban og pådro seg atter kirkens mishag, da han allierte seg med rebellene i Montpellier mot adelen.^{[trenger referanse]} Han nok en gang ekskommunisert.

Som bot tok han korset i 1146, under et møte innkalt av kong Ludvig VII i Vézelay, og begav seg i august 1147 på det annet korstog til Østen. Han tok pause i Italia og vel også i Konstantinopel og nådde i 1148 frem til Akko. Kort tid etter ble han forgiftet i Caesarea. Bak mordet stod enten Eleonore av Aquitaine eller Melisende, moren til kong Balduin III av Jerusalem, men nok helst av hennes bror, grev Raimund II av Tripolis, som fruktet at Alfons skulle nå frem med krav på hans grevskap.^{[trenger referanse]}

Alfons Jordan ble rundt 1125 gift med Faydive (Faydida) d’Uzès. Deres barn var:

• Raimund V (1134–1194), hans etterfølger
• Alfons († 1175/89 eller senere)
• NN. (Faydive?), gift med grev Humbert III av Savoia
• Agnes († før 1187)

Dessuten hadde han en rekke barn utenfor ekteskap:

• Bertrand: Han ledsaget faren på det annet korstof og forble i Libanon for å hevne seg på grev Raimund II av Tripolis for farens død. Han ble tatt til fange av Nur ad-Din og først i 1159 løslatt etter keiserr Manuel Is formidling.
• første datter: Også hun ledsaget faren på korstoget og ble tatt til fange sammen med broren av Nur ad-Din; hun levde så hans harem i Aleppo.
• annen datter: Bernard IIIs, greven av Comminges, hustru.