|
Andefugler
Andefugler (Anseriformes) er en orden med fugler som har sterke adapsjoner til et akvatisk økosystem. Ordenen inngår i gruppen ande- og hønsefugler (Galloanserae) og teller omkring 169 nålevende og noen nylig utdødde arter, fordelt i tre familier, hvorav én er monotypisk. Hannen kalles andrik, gasse eller stegg, hunnen and eller gås. Etymologi Det vitenskapelige navnet på denne gruppen, Anseriformes, stammer fra det vitenskapelig navnet på grågås (Anser anser), som opprinnelig ble beskrevet av den svenske naturforskeren og legen Carl von Linné (Linnaeus) i 1758. Gruppenavnet betyr altså gåseformer eller gåsefugler, og stammer fra begrepet anseris, som betyr gås. På norsk har dette åpenbart blitt til andefugler, trolig siden grågås er en art i andefamilien (Anatidae). Typearten for andefamilien er imidlertid stokkand (Anas platyrhynchos), mens grågås er typeart for slekten Anser. Når det vitenskapelige navnet på en orden defineres legges endelsen -iformes til for virveldyr.[2] Evolusjon_-_the_weird_looking_Southern_Screamer_(Chauna_torquata)_-_(24213807344).jpg)  For omkring 77,1 (± 2,5) millioner år siden splittet Galloanserae i to linjer. Den ene førte til dannelsen av Galliformes (hønsefugler), den andre ledet til Anseriformes (andefugler).[3][4] BiologiAdapsjonene tilpasser disse fuglene i større og mindre grad til et liv i nær tilknytning til vann, og de finnes både i limniske og marine miljøer. Mange av artene har et nebb som er utrustet med en såkalt nebbnegl ytterst. Neglen ender i en liten krok og fungerer som et arbeidsredskap for fuglene, enten for grave i bunnslammet eller for å fange fisk og bløtdyr med. De fleste artene har svømmehud mellom tærne og er effektive svømmere, men noen er mer primitive og mangler eller har kun delvis svømmehud. Disse fuglene er tilpasset en mer terrestrisk tilværelse som vadere og beiter på kanskje både i grunt vann og på land. Noen har adapsjon for dykking og fanger maten neddykket, mens andre svømmer i vannoverflaten og beiter under vannflaten så langt hodet og halsen rekker.[5] Andefugler har generelt store kropper og relativt små hoder i forhold til kroppen. Alle arter kan fly, og vingene er typisk svært kraftfulle, men ikke spesielt store i forhold til den generelle størrelsen. Artene må derfor stort sett slå med vingene under flukt, bortsett fra korte glideflukter når de flyr i formasjon og når de glideflyr inn for landing. Svanene tilhører faktisk de største fuglene som kan fly, og et par av artene kan vei opp mot 15–15,5 kg eller mer. For å komme på vingene trenger de største fuglene fart. Svaner og store gjess bruker derfor både vingene og føttene til å skape framdrift når de skal ta av fra vannflaten eller bakken.[5] Mange av artene er trekkfugler, som flyr i plogformasjon over lange avstander under vår- og høsttrekkene. Dette gjør de for å spare energi under den lange flyturen, gjennom å surfe på hverandres trykkbølger (en turbulens som skapes av vingen når fugler flyr). Generelt kan man hevde, at arter som hekker på høye breddegrader er trekkfugler som trekker til lave breddegrader når hekketiden er over, og når ungene har blitt sterke nok til å gjennomføre høsttrekket mot overvintringsplassene. Andre arter er standfugler eller nomadiske stand- og trekkfugler, som følger tilgangen på mat og vann.[5] Hekketiden varierer, både med arten, utbredelsen og årstiden. Fugler som hekker på høye breddegrader er stort sett trekkfugler som hekker da våren inntreffer, enten det er på den sørlige halvkule eller den nordlige halvkule. Fugler som hekker på lave breddegrader hekker som oftest i nær tilknytning til enten regntid eller tørketid. I tropiske områder kan enkelte arter hekke året rundt, kanskje med én eller to topper som gjerne henger sammen med tilgangen på mat. Tilgangen på mat påvirker også når hekkingen starter for alle arter.[5] InndelingInndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras (2018a, 2018b)[6][5] og del Hoyo, Elliott, Sargatal, Christie & de Juana(2018).[7] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][8] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten. Treliste
FylogeniNåtidsfuglenes basale klader i etterkomertreet under er i henhold til Sibley & Ahlquist (1990).[9] Inndelingen støttes i hovedtrekk av nyere forskning med genom, jfr. Jarvis et al. (2014).[10] Det er imidlertid nå klart at Notopalaeognathae er søstergruppen til strutsefuglene (Struthioniformes).
Nåtidsfuglers basale klader basert på Sibley & Ahlquist (1990),[9] inkludert Mesitornithiformes som har vært omdiskutert med hensyn til plasseringen.
Nåtidsfuglers basale klader basert på Sibley & Ahlquist (1990),[9] inkludert Mesitornithiformes, som har vært omdiskutert med hensyn til plasseringen, og Craciformes som har vært omdiskutert i sin helhet og mangler faglig støtte.
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
