Berthold av Schweinfurt

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Berthold av Schweinfurt
Født		926
Død		15. jan. 980[1]
Beskjeftigelse		Hersker
Ektefelle		Eilika von Walbeck
Far		Arnulf I av Bayern
Mor		Judith von Friaul
Søsken		Judith av Bayern Eberhard Arnulf II. av Bayern
Barn		Heinrich von Schweinfurt Heilika of Niedernburg[2]
Nasjonalitet		Tyskland

Berthold II av Schweinfurt (også kjent som Bertoldus; født før 941, død 15. januar 980) var en tysk adelsmann.

Berthold (av Schweinfurt) nevnes i kildene som greve i Radenzgau (960), greve rundt nedre Naab (961), og greve i Volkfeld (973).^{[trenger referanse]} I 976 blir han – etter fremgangsrik strid mot Böhmen og Ungarn – omtalt som markgreve (Nordgau / Schweinfurt) og i 980 som greve for det østlige Franken.^{[trenger referanse]}

Idet det anses som historisk sikret av Leopold/Luitpold I av Bayern (død 994), sønn av palatinegreve (pfalzgraf) av Bayern Arnulf II (falt 954) og barnebarn av hertug Arnulfs «der Böse» som i 976 var markgreve for det østlige Bayern (som senere ble kalt Østerrike), var bror eller nevø til «Berthold», må denne Berthold vøre en annen, nemlig Berthold I:^{[trenger referanse]} Han var bror til palatinergreve Arnulf II og onkel av dennes sønn Leopold/Luitpold. Berthold II var dermed fetter til Leopold/Luitpold I som i 976 var markgreve for det østlige Bayern (Østerrike).^{[trenger referanse]}

Det var da også Berthold I som for kong Otto 964 i Bamberg bevoktet kong Berengar II av Italia.

I 973 deltok Berthold II i å slå nå den bayerske hertug Henrik «der Zänker».

Han blir til tiden forvekslet/«sammentrukket» med sin far. Han er imidlertid Berthold I (død 954), sønn av hertug Arnulf (der Böse) av Bayern. Berthold I ble i 941 kalt comes, da han til 942 bevoktet den tilgangetagne grev Lothar II av Walbeck på oppdrag av kong Otto.^{[trenger referanse]} Lothar gav deretter ikke ham, men hans sønn Berthold II sin datter Eilika til ekte, og de inngikk ekteskapet i 976. Hun opprettet benediktinerklosteret i Schweinfurt.

Berthold II hadde to barn med sin hustru Eilika av Walbeck.

Bertholds herkomst er oppstridt. Det som går for å være den mest sannsynlige teori er at han var en sønn (eller kanske barnebarn) av Arnulf der Böse, hertug av Bayern.^{[trenger referanse]} emed nedstammer han fra luitpoldingerne. En annen teori anser ham som sønn av Arnulfs bror Berthold av Bayern.^{[trenger referanse]} Og en tredje teori plasserer han inn i popponernes slekt.^{[trenger referanse]} Det som går for å være sikkert, er at han bror (eller nevø) til Luitpold I, markgreve av Østerrike.^{[trenger referanse]}

Den i 941 nevnte comes Bertoldus ble av kong Otto I gitt oppgaven å bevokte den tilfangetagne grev Lothar av Walbeck. Denne ble benådet etter et år og satt fri. Deretter gav Lothar han datteren Eilika (også kalt Eila eller Eiliswintha; død 19. august 1015) som hustru. De lot senere bygge Münster von Schweinfurt, og der ble de senere begravet.

I 964 gikk han atter i oppdrag å passe på en av Ottos konger, denne gang kong Berengar II av Italia.

Berthold og Eilika fikk minst to barn:

• Henrik av Schweinfurt, død 18. september 1017, som arvet sin far,
• Bucco, nevnt i kildene i 1003.

Derutover formodes det at Eilika var deres datter.^{[trenger referanse]} Hun var i 1010 abbedisse for klosteret Niedernburg i Passau.

• Robert Holtzmann (utg.): Thietmari Merseburgensis episcopi chronicon. = Die Chronik des Bischofs Thietmar von Merseburg und ihre Korveier Überarbeitung (= Monumenta Germaniae Historica. Scriptores. 6: Scriptores rerum Germanicarum. Nova Series Bd. 9). Weidmann, Berlin 1935, (Digitalisat Arkivert 28. desember 2018 hos Wayback Machine.).

• Dietrich Claude: Geschichte des Erzbistums Magdeburg bis in das 12. Jahrhundert. 2 Bände. Böhlau, Köln u. a. 1972–1975, (Zugleich: Marburg, Universität, Habilitations-Schrift, 1969/1970); Band 1: Die Geschichte der Erzbischöfe bis auf Ruotger (1124) (= Mitteldeutsche Forschungen. 67, 1). 1972, ISBN 3-412-90072-9;