Bondeparagrafen

«Bondeparagrafen» var § 57^[1][2][a] i Norges grunnlov, som fra 1859 bestemte at landdistriktene skulle ha dobbelt så mange stortingsrepresentanter som bydistriktene. Så lenge paragrafen gjaldt måtte byene og landdistriktene velge representanter hver for seg.

Bestemmelsen førte til at bydistriktene fikk langt flere representanter relativt til folketallet enn landdistriktene. Byenes overrepresentasjon varte til paragrafen ble opphevet i 1952.^[5][2][6][7] På grunn av urbaniseringen ble byenes overrepresentasjon noe mindre etter hvert.^[8] Det var særlig de mindre byene som fikk en klart større representasjon enn folketallet skulle tilsi.^[9]

Grunnloven av 1814 sa at det skulle være minst 75, og ikke over 100 representanter, men det tallet ble overskredet og grensen på 100 opphevet i 1842.^[13] Grunnloven fastsatte i 1814 at landdistriktene skulle ha to representanter for hver representant i kjøpstedene.^[6]

En grunnlovsendring den 26. november 1859 beholdt fordelingsprinsippet, men bestemt hvor mange stortingsrepresentanter hver enkelt kjøpstad og hvert enkelt landdistrikt skulle ha.^[14] Dette skapte «Bondeparagrafen».^[2] Regelen innebar at byene (kjøpstedene) var egne valgkretser adskilt fra omlandet. En stortingsmann valgt fra et landdistrikt kunne da ved byutvidelse havne innenfor et annet valgdistrikt.^[5]

For eksempel bodde Olav Oksvik i Bolsøy kommune som var et landdistrikt like utenfor bykommunen Molde. Dersom Oksviks bosted ble innlemmet i Molde kommune ved byutvidelse ville han havne innenfor kjøpstedene i Møre og Romsdal fylke og hans stortingsplass trolig gå tapt.^[15] Regelen førte til at byer som lå langt fra hverandre ble slått sammen til en valgkrets.^[16] Blant annet ble Trondhjem og Levanger behandlet som én valgkrets.^[12][17]

Hensikten med paragrafen var trolig å sikre byene en overrepresentasjon, ifølge Andreas Føllesdal. Føllesdal skriver at Valglovutvalget (NOU 2001:3) villeder når det gir inntrykk av at skjevfordeling til landdistriktenes favør går tilbake til 1814.^[8] Ifølge Bernt Aardal fikk byene overrepresentasjon trolig for å balansere at bøndene i større grad enn det som var vanlig fikk stemmerett. Aardal skriver at «bondeparagrafen» er et misvisende navn.^[18] Ifølge den amerikanske statsviteren Robert J. Goldstein skyldes bondeparagrafen embetsmennenes forakt og frykt for bøndene.^[19]

Tanken var ifølge Kleven i SSB at bydistriktene ikke skulle dominere for mye.^[2] Ifølge Bernt Aardal var hensikten å sikre byene større representasjon enn andelen av befolkningen skulle tilsi.^[20]

I 1840 var 90 % av det stemmeberettigede i landdistriktene og sank på grunn av urbaniseringen til 75 % i 1900. I perioden 1818-1830 hadde byen over en tredjedel av mandatene, og etter 1830 hadde landdistriktene ved noen valg over to tredjedeler. I 1838 møtte 32 representanter fra byene (mot 67 fra landdistriktene) og i 1859 møtte 50 fra byene (mot 67 fra landdistriktene). Ved utvidelsen av stemmeretten økte landdistriktenes andel til 80 % i 1905. Landdistriktenes andel av stemmeberettigede var i 1949 nede i omkring 67 % (den andelen mandater forutsatt i bondeparagrafen). Ved valgreformen i 1905 gikk Norge over fra indirekte valg til direkte flertallsvalg i enmannskretser. Valgreformen i 1919 innførte forholdstallsvalg i flermannskretser (med D'Hondts metode) og 50 av 150 representanter skulle komme fra kjøpstedene.^[2]

I 1903 var for eksempel byene Trondhjem og Levanger en valgkrets med 9000 innbyggere for hver stortingsrepresentant, mens landdistriktene i Trøndelag (Nordre og Søndre Trondhjems amt) 20.000 innbyggere for hver representant.^[12] I 1903 hadde bykretsen Brevik 1 representant på Stortinget og bak denne sto 2300 innbyggere. Bykretsen Kristiania (med Hønefoss og Kongsvinger) hadde 4 representanter og 57.780 innbyggere bak hver representant. I 1903 hadde landdistriktene i Finnmark 13.000 innbyggere for hver representant (det laveste av landdistriktene), mens landdistriktene i Nordland hadde 29.000 for hver representant (høyest av landdistriktene).^[12]

I 1949 var det i landdistriktene gjennomsnitt 14600 stemmeberettigede for hver representant, mens i byene var det 14300.^[6]

Bestemmelsen kom under kritikk utover på 1800-tallet. Paragrafen ble opprettholdt ved valgreformen i 1919 etter å ha blitt sterkt kritisert av de som ønsket en ordning der den enkelte valgkrets skulle ha representanter helt i samsvar med folketallet i kretsen.^[9] Nye kjøpsteder måtte inngå i valgkrets sammen med nærmeste større kjøpstad, for å holde antallet by-mandater i Stortinget nede.^[16]

I Rogaland førte opprettelsen av kjøpstaden Haugesund i 1866 til at byen inngikk i valgkrets sammen med Stavanger, og stod uten stortingsrepresentanter i flere tiår. Dette førte til valgstreikene i Haugesund, hvor velgerne fra 1882 jevnlig boikottet stortingsvalgene for å tvinge frem egne mandater (valgstreik fra 1888). Valgstreiken i 1888 var ikke fullstendig ved at to velgere avga stemme. I 1902 var valgstreiken i Haugesund fullstendig og stortinget skilte ut byen som eget valgdistrikt. I Sandefjord (som var i valgdistrikt med Larvik) var det valgstreik i 1900 og 1903. I Drøbak som var valgdistrikt sammen med Moss ble i det 1900 bare avgitt 37 stemmer.^[21][22]

Hønefoss og Kongsvinger inngikk i valgdistrikt sammen med Kristiania som i 1900 hadde 803 valgmenn mot henholdsvis 6 og 5 for de to småbyene. Alle velgerne i Kongsvinger og Hønefoss streiket i 1903.^[23]

I 1952 ble «bondeparagrafen» opphevet og det valgtekniske skillet mellom by og land ble avskaffet etter mye strid.^[7] Dette skjedde med Arbeiderpartiet og Høyres stemmer. Som en del av Ap/Høyre-kompromisset ble også St. Laguës modifiserte oppgjørsmetode med delingstall på 1,4 innført.^[24] Kompromisset innebar en pakkeløsning der bondeparagrafen ble opphevet samtidig som utregningsmetoden ble endret. Dette var en grunnlovsendring og krevde dermed ⅔ flertall.^[13]

Ifølge Guttorm Hansen ble kompromisset til i en samtale mellom Einar Gerhardsen og John Lyng i korridoren.^[25] Av de tilstedeværende representantene stemte 101 for å oppheve og 47 stemte mot.^[26] Av Arbeiderpartiets representanter stemte 82 for og 2 mot opphevelse, i Høyre stemte 14 for og 9 mot å oppheve paragrafen.^[27]

Striden om paragrafen var særlig en strid innad i Høyre om hvilke velgergrupper partiet skulle konsentrere seg om. Opphevelsen av paragrafen førte til at Høyres profil som byparti ble styrket og det førte på kort sikt til splittelse på borgerlig side med dårlig tone mellom Bondepartiet og Høyre.^[27]

Begrunnelsen for å fjerne paragrafen var blant annet at det ikke lenger var et slikt skille mellom by og land som grunnloven la til grunn, og at kjøpstadsprivilegiene for lengst var borte.^[6]

Stortingsvalget i 1953 var det første med fylkene som valgdistrikter der byer og landdistrikter valgt sammen.^[2]