Uttrykket er benyttet av nasjonene som betrakter dem som påtvunget. Avtalene innskrenket på en rekke måter både kinesisk, koreansk og japansk territoriell integritet, forvaltning, politikk og rettspleie.
Et særlig iøynefallende trekk ved de fleste traktatene er de traktatsbyer og privilegerte soner som fremmedmaktene derved skaffet seg utstrakt kontroll over. Det dreide seg om havnebyer, hvorav enkelte var elvehavner. Traktatene med Russland innebar imidlertid enorme territorielle endringer ved at den kontraktsfestede grense ble flyttet langt sørover. Disse grenseeendringene er dessuten blitt stående, mens de øvrige ulikeverdige traktater etterhvert er blitt opphevet eller blir irrelevante av andre grunner.
Traktatene tvang også Kina og Korea til å åpne seg for handel og for utlendingers eiendomserverv, og åpnet for fremmedmaktenes rettigheter til å sende misjonærer inn i landets indre deler og deres eksempsjon fra kinesisk lov på alle vesentlige punkter.
Bruken av begrepet
På offisielt nivå ble uttrykket ulikeverdige traktater (Bùpíngděngtiáoyuē) første gang brukt av regjeringen i Beijing i 1926 da den kinesisk-belgiske traktat av 1865 ble opphevet. Først 17 år senere kunne Kina erklære at de ulikeverdige traktaters era var omme, da de undertegnet opphevelsesavtaler med USA og Storbritannia om blant annet eksterritorialitetsrettigheter.
For Koreas del ble de ulikeverdige traktater i praksis verdiløse da Japan innledet sin okkupasjon av landet i 1910.
Traktater påtvunget Kina
De viktigste av disse «ulikeverdige traktatene» var:
Harald Kleinschmidt: Das europäische Völkerrecht und die ungleichen Verträge um die Mitte des 19. Jahrhunderts. Iudicium-Verlag, München 2007, ISBN 978-3-89129-183-2
Korean Mission to the Conference on the Limitation of Armament, Washington, D.C., 1921–1922. (1922). Korea's Appeal to the Conference on Limitation of Armament. Washington: U.S. Government Printing Office. OCLC 12923609
