|
Dissosiasjon (psykologi)Dissosiasjon betegner i psykologien det fenomenet at hjernen splitter opp sanseinntrykkene når personer opplever ekstreme hendelser som truer eksistensen deres, for å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig, slik at de blir i stand til å takle angsten som følger med. Denne formen for dissosiasjon kan i en sykelig form kalles dissosiativ identitetsforstyrrelse eller multippel personlighetsforstyrrelse. I mindre tilfeller kan dissosiasjon forstås som en mestringsmekanisme for å minimere eller takle stress, inkludert kjedsomhet eller konflikt.[1][2] Dissosiative lidelser er vanligvis utløst av psykologiske traumer,[3] men noen ganger også som følge av kronisk stress, psykoaktive stoffer eller ukjente faktorer.[4] Selv om det finnes noen dissosiative lidelser som inkluderer hukommelsetap, vil det ikke si at alle dissosiative hendelser gjør det.[5] Dissosative lidelser oppleves ofte som oppsiktsvekkende og som selvstyrte inntrenginger i en persons vanlige måte å svare eller handle på. På grunn av dette kan de ofte ha tendenser å være foruroligende. Vanlige symptomerEtymologiOrdet «dissosiasjon» betyr «oppløsning, spaltning». BehandlingBehandling blir vurdert gjennon individets funksjonsnivå. Noen kan ha en høyere funksjon enn andre og det vil da tas med i vurderingen på individets behandlingsmål. Å starte på en behandling er ment til å øke individets mentale nivå og tilpasningsevne for å oppnå en balanse i sin egen mentale og atferd. Når dette er oppnådd, er neste mål å fjerne eller minimere fobien som ble til etter et traumatisk minne (det minnet som får individet til å dissosiere). Det siste punket i behandlingen er å hjelpe individet å komme seg gjennom sorgen sånn at individet er i stand til å engasjere seg i eget liv. Behandling gjøres ved bruk av å øke individet sin mestringsfølelse.[6] Se også
Referanser
Kilder |
