Eiler Hagerup (1766–1826)
Eiler Hagerup (født 27. juli 1766 i Skjerstad, død 1. januar 1826 i Orkdal) var en norsk prest og forfatter.[1][2] Han var blant de første til å fremheve Olav den hellige som nasjonalhelt.[3] Etter studier ved Throndhjems skole 1784 ble han attestats 1787 og i 1789 kateket ved Holmens Kirke i Bremerholm Menighet, det man i dag kaller Gammelholm i København. I året 1792 var han predikant ved Det Harboeske Enkefruekloster i samme by. Fra 1793 var han kapellan i Verdal[4] og fra 1808 sogneprest i Aure på Nordmøre. Han skrev en avhandling om Norges historie, samt beretninger om Hellig-Olav 1805 og Håkon den gode Adalsteinsfostre i 1811. Via hans skriverier kunne man i Danmark lese om den norske Hans Nielsen Hauge (1771–1824), noe som kom danskekongen for øret og ledet til forfølgelser av Hauges religiøse sekt. Han ble i 1817 suspendert grunnet mye fyll rapportert i 1814, og i 1821 fradømt sitt embete. Ved sin død på gården Solbu i Orkdal var han nesten blind grunnet sitt misbruk av alkohol.[5] Han var sønn av Christian Frederik Hagerup (1731–1797) og Anna Cathrine Westermann (død 1819). Faren var i 1759 viseprest i Skjerstad litt sør for Bodø, og fra 1768 prest i Salten prosti. Eiler utga en biografi om ham ett år efter farens død. Eiler ble i 1795 gift med Michelle Ottilia Andresen (1769–). De skiltes rundt 1810 og hun reiste tilbake til heimlandet Danmark. Se ogsåUtgivelser
Referanser
|