Finalen samlet 19 deltakerland, ett land færre enn året i forveien. Irland kom tilbake etter ett års fravær, mens Hellas og Israel valgte å stå over av ulike årsaker. Island hadde konkrete planer om å debutere i konkurransen dette året, men besluttet å stå over av økonomiske årsaker. Landets debut kom først i Bergento år senere.
Etter seieren med «Si la vie est cadeau» året før, var det Luxembourg som sto vertskap for konkurransen. Dette var fjerde gang landet arrangerte en finale, og den luxembourgske kringkasteren RTL Télévision hadde problemer med å finne et passende lokale for den stadig voksende konkurransen.[1] Til slutt falt valget på Grand Théâtre de Luxembourg, som på denne tiden het Théâtre Municipal. Teateret huset også finalen i 1973, da under navnet Nouveau Théâtre. Lokalet var så lite at kommentatorene måtte sitte på galleriet, mens publikumet kun besto av VIP-gjester, pressefolk og delegasjonsmedlemmer.[1] Programleder var 19 år gamle Désirée Nosbusch, som hadde ledet barneprogrammer siden hun var 12 år.
Scenedekoren var laget av Roland de Groot, som også sto bak scenedekoren i konkurransene i 1970, 1976 og 1980.[2][3] Dekoren fulgte et ligende konsept som de tre nevnte konkurransene, med ulike figurer og former som kunne heises, settes sammen og flyttes med tau.[4] Dermed kunne scenedekoren endres tilpasses hvert bidrag.[5] Orkesteret var plassert i en orkestergrav foran scenen og var derfor ikke synlig under selve sendingen.
Irland var tilbake etter fraværet året før. Hellas trakk seg fra konkurransen, og det samme gjorde Israel, siden finalen falt på samme dato som Jom hazikaron, Israels minnedag for falne soldater og ofre for krig.[6] Island hadde konkrete planer om å debutere i konkurransen, men måtte trekke seg på grunn av kringkasteren RÚVs svake økonomiske situasjon.[7] Til sammen stilte 19 land i konkurransen, ett land færre enn året før. Konkurransen ble kringkastet til 30 land med et potensielt publikum på 500 millioner seere.[8]
Sendingen
Finalen startet med en film med bilder fra Luxembourg, akkompagnert av landets fem tidligere vinnermelodier i konkurransen. Deretter kom programleder Désirée Nosbusch på scenen. 19-åringen hadde en avslappet og tilbakelent stil, noe som var uvanlig på den tiden. Underveis ønsket hun velkommen på fem språk: fransk, tysk, italiensk, luxembourgsk og engelsk med amerikansk uttale.[8]
Startrekkefølgen var avgjort ved loddtrekning. Sverige startet, mens Portugal avsluttet. Norge hadde startnummer fem. Hvert land ble introdusert med en postkort-film med bilder og kjente elementer fra det aktuelle landet. Sendingen forløp uten problemer, men etter Storbritannias fremføring kunne en høre buing fra deler av publikum. Årsaken skal ha vært at engelske hooligans hadde skapt opptøyer og bråk i Luxembourg i november året før.[9][10]
Bandet Herreys ledet Sverige til sin andre seier med sangen «Diggi-loo diggi-ley». Svenskene vant med bare åtte poeng mer enn irske Linda Martin og sangen «Terminal 3», skrevet av Johnny Logan. Danmark fikk sin beste plassering siden seieren i 1963, da gruppen Hot Eyes ble nummer fire med «Det' lige det».
I avstemningen fikk Norge 29 poeng og endte som nummer 17 av 19.
Avstemningen
Richard og Per Herrey, to av medlemmene i Herreys, fotografert i 2016.
Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen.
Avstemningen ble jevn og spennende, og etter at fem land hadde stemt, lå Spania, Irland og Danmark i tet med 34 poeng hver. Bak fulgte Belgia med 29 og Sverige med 26. Da ti land hadde stemt, gikk Sverige opp i ledelsen med 76 poeng. Bak fulgte Danmark med 69, Irland med 67 og Spania med 61. I andre halvdel av avstemningen lå Sverige hele tiden et hode foran de andre, men Irland tok innpå. Da ett land sto igjen å stemme, ledet Sverige med 141 poeng, mens Irland hadde 135. Siste jury, Portugal, avgjorde den svenske seieren raskt, da de bare ga 2 poeng til Irland og 4 til Sverige. Dermed vant Sverige med 145 poeng – 8 poeng foran Irland.
Den svenske seieren kom overraskende på journalister og veddemålsbyråer som hadde Irland, Italia og Belgia som store favoritter.[1] Til også med den svenske kommentatoren var overrasket, og utbrøt: «Dette er en førsteklasses overraskelse!» da seieren var klar.[8]
Norge fikk halvparten av sine poeng fra de to første juryene og lå på topp ti, men deretter dabbet poengstrømmen av. Til sammen fikk Norge bare 29 poeng og ble nummer 17 av 19. Men det var jevnt på midten av resultatlisten, og Norge var bare 10 poeng unna tiendeplassen.
Deltakere
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[13] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Mens Piere Cao var sjefdirigent, hadde de fleste deltakerlandene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[15]
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[16] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:
Finalen ble overført til 30 land. De fleste landene hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1984:[22]
^«Melodi Grand Prix». Stavanger Aftenblad. 5. mai 1984. s. 31. Besøkt 29. januar 2023 – via Nasjonalbiblioteket.
^Letvik, Håkon (4. mai 1984). «Dollie de Luxe satser sterkt». Aftenposten. s. 68. «Fra NRK har også Roald Øyen og Pål Berglund vært på plass. Øyen skal kommentere sendingen for fjernsynet, mens Erik Heyerdahl skal holde radioens lyttere løpende orientert. Her hjemme skal Egil Teige holde styr på den norske juryen.»
^abThorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 214–215. ISBN91-89136-29-2.
^Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 65–76. ISBN978-1-84583-163-9.
^«TV vandaag». Trouw (på nederlandsk). Meppel, Nederland. 5. mai 1984. s. 19. Besøkt 13. januar 2023 – via Delpher.
^ab«TV – Samedi 5 mai». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia: Scriptorium Digital Library. 3. mai 1984. s. 22–23. Besøkt 29. januar 2023.
^«Samedi 5 mai». FAN - L'Express (på tysk). e-newspaperarchives.ch. 5. mai 1984. Besøkt 29. januar 2023.
^«Television Saturday». The Irish Times Weekend. 5. mai 1984. s. 7. Besøkt 22. desember 2022.
^Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 227–239. ISBN978-1-84583-163-9.
.jpg)
.svg){kind=small}
