Should Scotland be an independent country? («Burde Skottland bli et selvstendig land?»)
Valgresultat
Svar
Stemmer
Prosent
Ja
1 617 989
44.7%
Nei
2 001 926
55.3%
Gyldige stemmer
3 619 915
99.91%
Ugyldige og blanke stemmer
3 429
0.09%
Totalt antall stemmer
3 623 344
100.00%
Valgdeltakelse
84.59%
Velgermasse
4 283 392
Valgresultat etter region
Ja
Nei
Folkeavstemning avholdt: 18. september 2014
Folkeavstemningen om skotsk uavhengighet 2014 ble avholdt 18. september2014.[1] De sentrale punktene i folkeavstemningen var Skottlands økonomiske styrke, forsvarsspørsmål, de videre forbindelser med Storbritannia og medlemskap i overnasjonale organisasjoner, særlig Den europeiske union og NATO.
Spørsmålet velgerne skulle ta stilling til var: «Should Scotland be an independent country?»[2] («Burde Skottland være et uavhengig land?»), og velgerne skulle stemme ja eller nei til dette.
I uken i forkant av folkeavstemningen utga lederne av de tre store britiske partiene en felles uttalelse før de alle tre reiste til Skottland for å drive valgkamp for nei-siden. Statsminister David Cameron heiste i tillegg det skotske flagget over statsministerboligen i Downing Street og andre bygninger i Whitehall fram til avstemningsdagen.[7][8]
Etter folkeavstemningen er det igangsatt en prosess for å overføre ytterligere selvstyremyndighet til Skottland.[9][10][11]
Skottlands førsteminister kunngjorde etter folkeavstemningen at han ikke stiller til gjenvalg og at han trekker seg som partileder.[12]
Skottland, slik vi kjenner det i dag, ble dannet gjennom utviklingen av Alba og utover i middelalderen. Det skotske kongeriket kjempet en rekke uavhengighetskriger mot England på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet. Da kong Jakob VI av Skottland besteg tronen til kongedømmet England, kom de to landene i en personalunion, kalt Union of the Crowns. Kong Jakob forlot Skottland for aldri mer å vende tilbake, og ble således Jakob I av England. Med unntak av en kortere epoke under Oliver Cromwellsprotektorat forble Skottland en selvstendig stat, men med betydelig konflikter mellom kronen og den reformerte presbyterianske bevegelsen (convenantene) over kirkens styre. Etter 1688-revolusjonen og avsettelsen av den katolske Jakob VII ved Vilhelm og Maria ble Skottland kortvarig truet til å velge en annen protestantisk monark fra England. I 1707 derimot, etter trussel fra England om stenge handelen og fri bevegelse over grensene, gikk det skotske og det engelske parlamentet sammen om personalunionen («Acts of Union 1707») som dannet kongedømmet Storbritannia.
I flere hundre år ble Skottland styrt direkte fra London, mens et forslag om skotsk devolusjon ble tatt opp til en folkeavstemning 1. mars 1979, uten at dette medførte noen endringer, til tross for at forslaget ble vedtatt med snau margin (51,6%/48,4%).[13]
Dette skyldtes at et menig parlamentsmedlem fra Labour Party hadde lyktes med å få igjennom en klausul som sa at et JA-flertall måtte utgjøre minst 40 % av alle stemmeberettigede.[13] De konservative regjeringene under Margaret Thatcher og John Major i årene 1979 og 1997 fremmet ingen forslag om mer skotsk selvstyre. Men da Labour igjen kunne danne regjering i 1997, ble det avholdt en ny folkeavstemning om det skulle opprettes et skotsk parlament, og om dette parlamentet skulle ha beslutningsmyndighet til å regulere skattenivået for inntektsskatt.[14]
Det var en klar majoritet til støtte for begge forlagene. Scotland Act 1998 ble vedtatt det følgende året som opprettet Skottlands parlament og de første valgene til dette ble avholdt 6. mai 1999.
SNP har programfestet folkeavstemning om skotsk uavhengighet. Ved valget i 2007 ble SNP det største partiet i det skotske parlamentet, men hadde ikke tilstrekkelig støtte fra de andre partiene til å få vedtatt en folkeavstemning, da de foruten sine egne 47 parlamentsmedlemmer bare fikk støtte fra to fra Scottish Green Party og den uavhengige Margo McDonald, av totalt 129 parlamentsmedlemmer.[15][16]
Da SNP fikk rent flertall i det skotske parlamentet med sine 69 plasser ved valget i 2011 fikk SNP absolutt flertall, og etter valgseieren ble det klart at dette ville finne sted. Det var imidlertid stor usikkerhet med hensyn til hvordan den britiske regjeringen ville stille seg til resultatet, om avstemningen ble avholdt uten dennes godkjennelse.
26. november 2013 la den skotske regjeringen fram en lengre rapport som skulle viser hvordan Skottland skulle organisere seg ved en uavhengighet.[17]
Juridisk grunnlag
I prosessen fram mot vedtak om en folkeavstemningen om skotsk uavhengighet, ble det diskutert i hvilken grad det skotske parlamentet hadde fullmakt til å arrangere en folkeavstemning om skotsk uavhengighet, da dette innenfor dagens lovgivning ikke har myndighet til ensidig å si opp unionen med de andre landene i Storbritannia, da slike konstitusjonelle spørsmål utelukkende kan vedtas av Det britiske parlamentet.[18] Den skotske regjeringen presiserte at det juridiske grunnlaget skulle avklares før avstemningen og at dette skulle være en rådgivende folkeavstemning om det skotske parlamentets fullmakter skulle utvides,[19] og resultatet av denne ville ikke ha noen lovmessig virkning på unionen.[18]
15. oktober2012 ble det inngått en avtale («The Edinburgh Agreement»)[20] mellom Storbritannias statsministerDavid Cameron og den skotske førsteminister Alex Salmond i den skotske hovedstaden Edinburgh som regulerer det juridiske grunnlaget for folkeavstemningen.[21] Vilkårene og den praktiske gjennomføringen av folkeavstemningen er regulert gjennom en egen lov: Scottish Independence Referendum Bill, som ble framlagt 21. mars 2013,[4] vedtatt av Skottlands parlament 14. november 2013 og gitt kongelig sanksjon 17. desember 2013.[5][6]
Edinburgh-avtalen slår fast at den skotske regjeringen skal foreslå ordlyden i avstemningspørsmålet, og det skotske parlamentet har fullmakt til å vedta den endelige ordlyden.[20] Som følge av denne bestemmelsen, rådførte den skotske regjeringen seg med Electoral Commission (det nasjonale valgstyret). Den skotske regjeringen foreslo overfor Electoral Commission «Do you agree that Scotland should be an independent country?».[27] («Er du enig i at Skottland burde være et uavhengig land») Denne formuleringen møtte kritikk, da innledningen «Er du enig i» virket førende for et positivt svar.[27]
Etter konsultasjon med Electoral Commission ble spørsmålstillingen endret til «Should Scotland be an independent country?»[2] («Burde Skottland være et uavhengig land?»), og velgerne skal stemme JA eller NEI til dette.
Tema i valgkampen
Blant spørsmål som var oppe i valgkampen var særlig de uavklarte spørsmålene om Skottland kunne beholde medlemskapet i EU, om landet - om ikke annet i en overgangsperiode - fortsatt kunne bruke britisk pund som valuta og hvordan sikkerhetspolitikken, herunder militærvesen, NATO-medlemskap og forhold til dagens Storbritannias forsvar hvor blant annet basene for det britiske kjernefysiske Trident-programmet ligger i Skottland, og det er ingen egnede havner i England eller Wales for dette. Den skotske regjeringen ønsker å bli kvitt disse kostbare installasjonene, og vil skape et konvensjonelt skotsk forsvar gjennom den skotske andelen av dagens væpnede styrker.[28] Videre ble det også debattert både størrelsen på de fremtidige skotske oljeinntektene og kontrollen over disse.[29]
Statsformen for et eventuelt uavhengig Skottland er ikke formelt avklart, noen politiske grupper, som Scottish Green Party[30] og Scottish Socialist Party ønsker republikk.[31] Scottish National Party ønsker å videreføre monarkiet i en personalunion med resten av Storbritannia.[32] Alex Salmond har uttalt at monarkiet vil bli opprettholdt i et uavhengig Skottland. Christine Grahame fra samme parti at dette spørsmålet kan eventuelt komme opp i en ny folkeavstemning senere,[33] i henhold til et vedtak i partiet i 1997.[34]
Dronningen selv forholder seg nøytral til spørsmålet om skotsk uanhengighet.[35]
Etter at meningsmålingene ble jevnere gikk også statsministerDavid Cameron tungt inn i debatten og trappet opp sin rolle i valgkampen. I et engasjert innlegg i avisen Daily Mail 9. september advarte han skottene om at det var ingen vei tilbake om det ble et flertall for løsrivelse og advarte mot følgende av det.[36] Samtidig bestemte de to andre partilederne, Ed Miliband fra Labour og Nick Clegg fra Liberaldemokratene om å støtte Cameron og droppe spørsmål til ham i spørretimen og reiste med Cameron for å driver valgkamp i Skottland for NEI-siden.[36][37]
Samtidig sluttet partilederne seg til et forslag om å gi de skotske myndighetene større råderett over egne skatteinngang, adgang til egne velferdsordninger og mer kontroll over egne midler, noe som ble avvist av den skotske førsteminister Alex Salmond og mente at dette tilbudet ikke inneholdt noe nytt.[37]
Meningsmålinger
Meningsmålinger som er tatt opp etter at Edinburgh-avtalen ble inngått, viser gjennomgående en majoritet til å stemme NEI i avstemningen, men marginen mellom JA og NEI-siden har minket noe, særlig etter mai 2013.
Målingene viser at støtte til skotsk uavhengighet er størst blant unge velgere, mellom 18 og 24 år fra økonomisk vanskeligstilte områder, mens støtten til unionen er størst blant velgere over 55 år som bor i mer økonomisk velstående områder.[38] En undersøkelse i mars 2013 fant en signifikant større støtte for uavhengighet blant menn enn blant kvinner.[39] Noen universiteter har arrangert prøveavstemninger, og på University of Glasgow stemte 62 % mot uavhengighet, med 2 518 avgitte stemmer,[40][41] og på Edinburgh Napier University ble det avgitt 569 stemmer hvor 70,5 % stemte mot uavhengighet.[42]
I mai 2013 viste en måling at 47 % av velgerne ikke var overbevist om at de skotske myndighetene ville få større beslutningsmyndighet om NEI-siden skulle vinne folkeavstemningen, mens bare 33 % hadde tiltro til dette.[43]
Førsteminister Alex Salmond uttalte i august 2013 at han hadde stor tro på at skottene ville stemme for selvstendighet, selv om meningsmålingene så langt hadde sagt noe annet.[44]
En meningsmåling foretatt av TNS BMRB fra 25. september til 2. oktober 2013, viste at 44% ønsker å forbli i unionen, mens 25% ønsker uavhengighet og 31% er usikre.[45]
Meningsmålingen var relativt stabile gjennom hele 2013, men etter at den skotske regjeringen publiserte en rapport om skotsk uavhengighet, ble det visse endinger. På fem målinger i desember 2013 og januar 2014 økte andelen som ønsket skotsk uavhengighet til 39 %.[46] Målingene ble ytterligere jevnere etter at den britiske finansministerenGeorge Osborne i februar hevdet at den britiske regjeringen var mot en valutaunion,[47] og andelen som ønsket skotsk uavhengighet steg til 45% i april og andelen som ønsker unionen opprettholdt har falt fra 62 % til 55 %.[48]
Særlig mot slutten av valgkampen ble forskjellen mellom JA og NEI mindre, og andelen usikre velgere ble mindre,[29] og søndag 7. september ble den første meningsmålingen med et JA-flertall offentliggjort.[49]
Mønstrene i meningsmålingene mot slutten av valgkampen tydet på at det var forskjeller i hvordan de ulike gruppene stilte seg til skotsk uavhengighet: yngre velgere var mer positive til uavhengighet enn eldre velgere, menn mer positive enn kvinner, de som er født i Skottland var mer positive enn de som bor i Skottland, men er født annet sted (disse har også stemmerett).[50] Det så ut til at kampen sto om velgerne til Scottish Labour Party, da de andre partienes velgere i hovedsak følger eget parti. Men blant Labour-velgerne er det en betydelig minoritet som ønsker uavhengighet.[50]
Statsminister David Cameron sa han var glad («delighted») for resultatet, og la til at han hadde blitt knust om Storbritannia hadde sluttet å eksistere, og hevdet at dette var en holdning mange hadde, også i utlandet.[52]
Den skotske førsteministeren Alex Salmond erklærte at han aksepterte «folkets dom» («verdict of the people») og ba alle skotter om å akseptere den demokratiske beslutningen. Han kalte folkeavstemningen for en demokratisk triumf og for politisk deltakelse.[52] Salmond bekreftet at han som følge av resultatet vil gå av som leder for SNP og som skotsk førsteminister, og erklærte at tiden for ham som leder er snart over, men for Skottland for arbeidet fortsette, og at drømmen aldri vil død.[53]
Canada: Utenriksminister John Baird sa at Canada tar godt imot at det skotske folket vil være med i et sterkt Storbritannia.[56]
Québec: Quebecs statsminister Philippe Couillard søkte å begrense sammenligningen mellom Skottland og Quebec, hvor den separatistiske bevegelsen nylig har hatt to folkeavstemninger, og foreslått et selvstyre i form av en føderalisme som en fremtidig britisk modell. Han kommenterte at dersom skottene hadde hatt det slik Quebec har innen Canada, ville de ha vært fornøyd.[57] Lederer av det separatistiske partiet Parti Québécois, Stéphane Bédard sa han var skuffet over resultatet.[58]
Spania: Statsminister Mariano Rajoy sa at skottene gjennom denne avgjørelsen har unngått alvorlige konsekvenser og har valgt den løsningen som er mest fordelaktig for alle, for dem selv, for alle i Storbritannia og for resten av Europa."[59]
Baskerland: Iñigo Urkullu som er Lehendakari i Baskerland hevdet på valgdagen at den britiske regjeringen hadde gitt Skottland anledning til fritt å bestemme over egen framtid, og at den baskiske regjeringens ansvar var å gå i Skottlands fotspor gjennom å få til en tlsvarende avtale i Spania.[60]
Catalonia: Catalonias presidentArtur Mas beskrev folkeavstemningen som en modell for en fremtidig avstemning i Catalonia, og sa at det som hadde skjedd i Skottland var ikke noe tilbakeslag for dem, fordi det de virkelig ønsker, er å få anledning til å kunne stemme.[61] Mange i regionen har lenge talt for uavhengighet, og dagen etter den skotske folkeavstemningen gikk det katalanske parlamentet inn for å ha en rådgivende avstemning om uavhengighet.[62]
Norge: Statsminister Erna Solberg uttalte til NRK at «det er bra for hele Storbritannia at de holder sammen» og at «(d)et hadde vært krevende, også for Norge, dersom det gikk mot løsrivelse».[63]
USA: Det hvite hus gratulerte Skottland med deres «fulle og energiske demokratiske øvelse» («full and energetic exercise of democracy»). President Barack Obama øsnket resultatet velkomment og sa han så fram til å «fortsette det sterke og gode forholdet med Storbritannias folk» («continuing our strong and special relationship with all the people of Great Britain and Northern Ireland».[54]
Virkninger av folkeavstemningen
Selv om folkeavstemningen ga et flertall mot løsrivelse fra Storbritannia, er det konstatert at prosessen og debatten rundt skotsk selvstendighet vil føre til ytterligere skotsk selvstyre.[9][11] Det er videre forventet at dette vil sette igang en prosess for endring av hvordan hele Storbritannia styres, noe statsminister David Cameron også bekreftet dagen etter folkeavstemningen.[64] Ensidig selvstyre for Skottland, som vil innebære større råderett over mer penger, uten at tilsvarende også skal gjelde for de andre landene som utgjør Storbritannia, har møtt motstand innen det konservative partiet til statsministeren.[65]
^«...an advisory referendum on extending the powers of the Scottish Parliament.»Draft Referendum (Scotland) Bill Consultation, Den skotske regjeringens nettsider, 25. februar 2010, besøkt 6. august 2013
^abcCameron: «it would have broken my heart to see our United Kingdom come to an end and I know that this sentiment was shared not just by people across our country but also around the world» Salmond: «triumph for the democratic process and for participation in politics» Robertson: «delighted Scotland has voted to remain in the Union» «Scottish independence: Key figures give their reaction». Sky News. 19. september 2014. Besøkt 20. september 2014.