|
Ford SAF
Ford France (tidligere Ford SAF, Ford Société Anonyme Française) er det franske datterselskapet til den amerikanske bilprodusenten Ford Motor Company, som eksisterte som produsent under forskjellige navn mellom 1916 og 1954, da Ford solgte produksjonsvirksomheten til Simca . Etter 1954 ble den gjenværende delen av selskapet omdøpt til "Ford France" og ble importør av modeller som den britiskbygde Ford Anglia og den vesttyskbygde Ford Taunus . Automobiles Ford (1916–1934) Selskapet Automobiles Ford ble grunnlagt i Bordeaux som Société Française des Automobiles Ford i 1916 av Percival Perry, sjefen for Ford of Britain.[1] I likhet med de øvrige europeiske Ford-datterselskapene gikk virksomheten til Automobiles Ford først ut på å bygge Ford Model T, og denne produksjonen fortsatte i Bordeaux frem til 1925, hvoretter produksjonen ble flyttet til et verksted i quai Aulagnier i Asnières-sur-Seine nær Paris, der den pågikk frem til 1927. Ford Model A ble produsert fra 1927 til 1931, og Ford Model Ys fra 1932 til 1934. Selskapet importerte også den USA-bygde V8-drevne Ford Model B, men importavgifter gjorde B-modellen veldig dyr, og den ble derfor ikke særlig populær i Frankrike.[1] Matford (1933–1942)I 1934 lette Maurice Dollfus, sjefen for Ford Société Anonyme Française (SAF), etter et større produksjonsanlegg og fikk i stand en avtale med Emile Mathis om et joint venture med hans selskap Mathis; det nye foretaket ble til Matford, som ble drevet fra Strasbourg og Asnières. Det nye firmanavnet var Matford SA. Eierskapet ble delt mellom Ford, som hadde 60 % av aksjene, og Mathis, som eide de resterende 40 %.[2] Det nye selskapet var direkte underlagt Dearborn, noe som var viktig for Maurice Dollfus, styreformannen i Ford France, som ikke ønsket å rapportere til Percival Perry, styreformannen i Ford of Britain i Dagenham, England. [2] Mot slutten av 1930-tallet ble orholdet mellom Mathis og Ford vanskelig, ettersom Ford, som majoritetsinnehaver i Matford-partnerskapet, insisterte på at utviklingen og produksjonen av Mathis-porteføljen måtte opphøre - Ford mente tiden var løpt fra dem. I 1937 hadde Ford inngått kontrakt om å bygge et nytt produksjonsanlegg for Ford-biler i Poissy, med den uttalte intensjon om å trekke seg ut av det Strasbourg-baserte Matford-prosjektet. Da Poissy-anlegget kom i drift i 1940, hadde Frankrike blitt invadert. Poissy ble okkupert av tyske tropper 14. juni 1940. Følgelig ble Fords nye anlegg i Poissy kontrollert av tyske bilprodusenter de første årene det var i drift; ledelsen satt da ved Fords bilfabrikk i Köln. I disse årene ble det først og fremst produsert lastebiler og militære kjøretøyer, til å begynne med ble de eksisterende franske tegningene benyttet. Etter 1943 begynte anlegget å sette sammen "tyske" Ford-kjøretøyer for Köln. Parallelt ble det produsert et fåantall 13CV Matford V8 personbiler, nå merket som Ford, i alle fall frem til 1942.[1] Ford SAF (1945–1954) Etter krigen lanserte selskapet på nytt den mindre 2225 cc V8-motors Matford-modellen, men den bar ikke lenger Matford-navnet. Bilen ble kjent i Frankrike som Ford 13CV, selv om den senere formelt har fått navnet Ford F-472 og - etter at de første 300 var produsert - Ford F-472A.[3] På 1930-tallet hadde kritiske røster påpekt at bilen ikke fungerte optimalt, og fra 1946 ble nye biler utstyrt med krengebøyler (anti-roll bars) i begge ender samt med hydrauliske bremser, en kombinasjon som gjorde det lettere å bevare kontrollen over bilen gjennom svinger. [3] I tillegg til at firedørssedanen som allerede var introdusert på markedet fortsatt ble produsert, startet Ford SAF også å tilby chassis med halvkarosseri foran til karosseribyggere som bygde en rekke coupé-, cabriolet- og stasjonsvogntilpasninger. Modell 13CV slo an hos kundene, som satte pris på større kupé, komfort, stil og ytelse. [3] Men bilen brukte mye drivstoff, og dette var en ulempe i forhold til markedsledende Citroën 11CV. I tillegg demmet den franske skatte- og avgiftspolitikken etter krigen opp for salget av Ford 13CV, ettersom de franske myndighetene hadde innført et tungt avgiftsregime for å begrense omløpet av biler med motorstørrelser over 2 liter. I 1947 produserte selskapet 3023 biler av modell 13CV, og i 1948 økte dette til 4270 biler. Til sammenligning ble det produsert og solgt langt flere Citroëner, siden den ble produsert med mer enn tre ganger produksjonshastigheten fra 1948 til 13CV. [3] Disse produksjonsvolumene var langt under det man så for seg da Poissy-anlegget ble planlagt, og helt siden slutten av andre verdenskrig hadde Fords franske sjef, Maurice Dollfus, forhandlet med konsernledelsen i USA om å få lov til å tilpasse for det franske markedet en prototyp som var blitt utviklet i Dearborn i 1941. Denne modellen ble lansert i oktober på Paris Motor Show i 1948 da Ford 12CV Vedette erstattet F-472A. Vedette fikk selskap i 1952 av to nye modeller beregnet på den enda mer kjøpesterke kundemassen, henholdsvis Vendôme og Comète sportscoupé; begge var biler som Ford i Frankrike var alene om å produsere.[4] I november 1954 overdro Ford hele den franske virksomheten til Simca; i utgangspunktet beholdt de 15,2 prosent av selskapet, men i 1958 ble også den gjenværende andelen solgt.[1] I tillegg til produksjonsanlegget kjøpte Simca også tegningene til en ny Vedette, med 2351 cc V8-motor, som ble produsert frem til 1961 (og betydelig modernisert i 1958) som Simca Vedette (selv om den i en periode fortsatt ble markedsført i noen markeder som Ford). Etter at Ford SAF ble en del av Simca-konsernet fikk forøvrig den gamle Ford-fabrikken i Poissy en ny æra da Simca ble kjøpt opp av Chrysler i 1960; på 1970-tallet produserte Poissy-fabrikken den første (og, som det senere skulle vise seg, den eneste) franskproduserte bilen med Chrysler-merket, Chrysler 180. På slutten av 1970-tallet solgte Chrysler på sin side sin europeiske virksomhet (inkludert Poissy) til PSA, som startet å produsere biler av merket Talbot på Poissy-fabrikken. I siste halvdel av 1980-tallet opphørte Talbot som bilmerke, og Poissy-fabrikken ble et av de viktigste produksjonsstedene for Peugeots bilmodeller.[5] Referanser
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
