Thérèse Desqueyroux, Le Désert de l'amour, Q2744849, Vipers' Tangle, Le mystère Frontenac : roman, Questions of Precedence, La Fin de la nuit, The Dark Angels, A Woman of Pharisees, Q3094732, L'Enfant chargé de chaînes, La Robe prétexte, La Chair et le Sang, Le Fleuve de feu, Genitrix, Destins, Ce qui était perdu, Le mystère Frontenac : roman, Les Chemins de la mer, Les arbres et les pierres, L'Agneau, Un adolescent d'autrefois, Maltaverne, Asmodée, Les Mal-aimés, passage du malin, Le Feu sur la terre
Mauriac ble tidlig farløs og ble etter farens tidlige død preget av sin fromme mor.[trenger referanse] Han gikk på katolske privatskoler. Hans første forfatterforbilde var den katolsk-konservativ-patriotiske romancierMaurice Barrès.[trenger referanse] Som 18-åring ble han konfrontert med samtidens sosiale problemer og utviklet en religiøsitet med distanse til embedskirken.[trenger referanse]
Etter et litteraturstudium i Bordeaux, som han avsluttet med licence, ble han opptatt i 1908 ved den tradisjonsrike École des Chartes i Paris for et påbyggingsstudium til arkivar. Etter en tid avbrøt han dette og viet seg litteraturen og den litterære journalisme.
Litterær karriere
Mauriac debuterte med patetisk-fromme dikt, som i samleutgaven Les mains jointes (1909) ble godt mottatt. I 1911 fulgte lyrikksamlingen Adieu à l'adolescence Så skiftet han om. I år 1912 grunnla han det katolske tidsskriftet Les Cahiers. Han publiserte i 1913 sin første roman, L'Enfant chargé de chaînes og fulgte opp neste år med La Robe prétexte.
I 1913 giftet han seg (og ble i rask rekkefølge trebarnsfar, senere kom et fjerde barn). 1914–17 var han sanitetssoldat under første verdenskrig, inntil han under en innsats på Balkan pådro seg en febersykdom og ble dimittert.
Han fikk Grand Prix du roman de l'Académie française i 1926, og ble innvalgt som medlem av Académie française på stol nr 22 fra 1933.[10] I 1952 ble han tildelt nobelprisen i litteratur for sitt samlede forfatterskap.[11] Han ble belønnet med storkorset i den franske Æreslegionen i 1958.
I Thérèse (1927) behandles ulykker som rammer mennesker uten tro. Senere, blant annet i Ormebolet (1932) vil Mauriac vise at mennesket alltid kan regne med Gudsnåde, hvor dypt det enn har syndet.[trenger referanse] Miljøet er hentet fra hans egne hjemtrakter utenfor Bordeaux, et landlig godseiermiljø. Mauriac skildrer den borgerlige familiens indre forfall, ofte med en forkjærlighet for nesten abnormt ondskapsfulle og løgnaktige mennesker.[12]
Mauriac var ledende innen det katolske venstre[trenger referanse] og deltok i motstandsbevegelsen på 1940-tallet. Mauriac hadde en bitter disputt med Albert Camus umiddelbart etter frigjøringen mot slutten av annen verdenskrig.[trenger referanse] Camus redigerte motstandsavisen Combat som fikk over fra undergrunnsavis til åpen publikasjon, mens Mauriac var spaltist for Le Figaro. Camus sa at det frigjorte Frankrike måtte utrenske alle nazikollaboratører, men Mauriac advarte at slike tiltak måtte settes til side i den nasjonale forsonings interesse.[trenger referanse] Mauriac betvilte dessuten at rettsvesenet ville evne å være upartisk og lidenskapsløst gitt den ledede følelsesmessige atmosfære som kom for dagen ved frigjøringen.[trenger referanse] Til tross for at han var blitt heftig kritisert av Robert Brasillach, drev han kampanje for å hindre hans henrettelse.[trenger referanse]
Mauriac var far til forfatteren Claude Mauriac, som var personlig sekretær for Charles de Gaulle fra 1944 til 1949. Han var bestefar til Anne Wiazemsky, fransk skuespiller og forfatter som arbeidet med og giftet seg med regissøren Jean-Luc Godard.
1929 – Trois Récits: Coups de couteau, 1926; Un homme de lettres, 1926; Le Démon de la connaissance, 1928
1930 – Ce qui était perdu
1932 – Le Nœud de vipères (norsk tittel: Ormebolet 1952, i ny oversettelse 2012: Slangeknuten)
1933 – Le Mystère Frontenac
1935 – La Fin de la nuit
1936 – Les Anges noirs
1938 – Plongées: Thérèse chez le docteur, 1933; Thérèse à l'hôtel, 1933; Le Rang; Insomnie; Conte de Noël
1939 – Les Chemins de la mer
1941 – La Pharisienne
1951 – Le Sagouin
1952 – Galigaï
1954 – L'Agneau
1969 – Un adolescent d'autrefois
1972 – Maltaverne
Drama
1938 - Asmodée
1945 - Les Mal Aimés
1948 - Passage du malin
1951 - Le Feu sur terre
Poesi
1909 - Les Mains jointes
1911 - L'Adieu à l'Adolescence
1925 - Orages
1940 - Le Sang d'Atys
Referanser
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Francois Mauriac, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Francois-Mauriac, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Munzinger Personen, oppført som Francois Mauriac, Munzinger IBA 00000001648, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^annuaire prosopographique: la France savante, oppført som François Charles Mauriac, CTHS person-ID 121588, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
