Fritz Bauer (jurist)Denne artikkelen omhandler juristen Fritz Bauer. For den tyske roeren, se Fritz Bauer.
Fritz Bauer (1903–1968) var en tysk jurist og ledende statsadvokat (tysk: Generalstaatsanwalt) i den tyske delstaten Hessen, fra 1956 til 1968. Bauer ble kjent for sin medvirkning til bortføringen av Adolf Eichmann til Israel, forsvaret av renommeet til deltakerne i attentatet 20. juli 1944 og Auschwitzprosessen i Frankfurt.[11] Bauer spilte en viktig rolle for at etterforskningen av nazistenes forbrytelser under holocaust tok seg markert opp i 1960-årene i regi av Forbundsrepublikken selv.[12][13][14] Bauers juridiske perspektiv avvek klart fra den dominerende betraktning blant jurister blant annet prinsippet om fellesaksjon (joint criminal enterprise) som senere kom inn i internasjonal strafferett.[15] Bakgrunn og familieBauer ble født 16. juli 1903[16] inn i en liberal og velstående jødisk familie i Stuttgart,[17] der faren drev en grossistforretning i tekstilbransjen. Bauer hadde en tre år yngre søster, Margot. Han gikk fra 1912 til 1921 på skole i Stuttgart, og meldte seg i 1920 inn i SPD der han var leder for den sosialdemokratiske studentforeningen. Han studerte jus i Heidelberg, München og Tübingen.[18] DødsfallBauer ble 1. juli 1968 funnet død i sitt badekar. Undersøkelser viste at han kvelden før hadde inntatt sovetabletter og alkohol, en kombinasjon som kan føre til hjertestans. Spekulasjoner om Bauer hadde begått selvdrap eller om andre hadde medvirket til dødsfallet, kunne ikke bekreftes.[18] Ved bisettelsen 6. juli 1968 ga de alliertes aktor under Nürnbergprosessene, Robert Kempner uttrykk for at Bauer hadde vært den største ambassadør Forbundsrepublikken Tyskland hadde hatt.[18] Noen få venner var til stede ved bisettelsen, blant andre Theodor W. Adorno som sto for musikken.[12] Tidlig karriere og eksilI 1930 ble han i en alder av 26 år, den yngste dommer i Weimarrepublikken.[17][18][19][20] Bauer var fra unge år medlem av det sosialdemokratiske partiet[17] og en av få dommere som var aktiv i det sosialdemokratiske partiet.[21] Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 mistet Bauer sitt arbeid i justisvesenet fordi han var sosialdemokrat.[17] Han ble satt i konsentrasjonsleir i Heuberg, der han kom i kontakt med Kurt Schumacher. Etter åtte måneders innesperring ble han sluppet fri.[18][21] Han emigrerte til Danmark i 1936, og ble der forhørt av politiet, med grunnlag i mistanke om homoseksualitet. Etter Tysklands invasjon av Danmark i 1940 ble han to ganger internert. Etter å ha blitt sluppet fri siste gang, gikk han i dekning. Han giftet seg i 1943 med den danske førskolelæreren Anna Maria Petersen.[18][21] I 1943 reiste Bauer til Sverige for å unngå å bli offer for deportasjonen av jøder fra Danmark til Tyskland. I Sverige arbeidet han for ulike politiske og antinazistiske organisasjoner, og overlevde på stipend fra det sosialvitenskapelige institutt i Stockholm. I Stockholm ble han Willy Brandts medarbeider og sammen grunnla de tidsskriftet Sozialistische Tribüne.[18][22][17] I eksil publiserte han fagbøker om juridiske tema.[21] Etter krigen flyttet han tilbake til Danmark og arbeidet der i den tyskspråklige presse. Han søkte den britiske okkupasjonsmakten i Tyskland om arbeid, men han fikk ingen stillinger. I 1949 reiste han til Braunschweig, der han med Kurt Schumachers hjelp ble statsadvokat. Bauers kone ble igjen i Danmark.[18][17] Ifølge Der Spiegel i 2014 var Bauer homoseksuell og hans mange minoritetsroller gjorde ham særlig sårbar.[23][24] Statsadvokat i HessenBauer arbeidet i et justisvesen som i stor grad var befolket av embetsmenn som også hadde tjent under nasjonalsosialismen. Det gjaldt blant annet dommeren under Auschwitzprosessene, Hans Hofmeyer. Som et bilde på dette uttalte Bauer at «Når jeg forlater kontoret, betrer jeg fiendeland» («Wenn ich mein Dienstzimmer verlasse, betrete ich Feindesland»).[20][25] Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var i utgangspunktet de alliertes ansvar først i form av den felles Nürnbergprosessen og etterfølgende prosesser i hver av okkupasjonssonene. Det allierte kontrollrådet ga i desember 1945 tyske domstoler rett til selv å rettsforfølge forbrytelser begått av tyske borgere mot andre tyskere i nazitiden.[14] I Vest-Tyskland var det stor motstand mot rettsoppgjøret under alliert okkupasjon de første årene etter andre verdenskrig. I 1954 fikk Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) overført suverenitet fra de vestallierte når det gjaldt rettsoppgjør knyttet til andre verdenskrig i henhold til Überleitungsvertrag (overgangsavtalen). Regjeringen i Bonn hadde arbeidet for denne endringen for å få avsluttet alliert rettsforfølgelse av tyske borgere anklaget for krigsforbrytelser og andre overgrep. Overføringen av suverenitet førte til at stadig flere dømte ble løslatt fra allierte fengsel i Vest-Tyskland.[26][27] Fra rundt 1960 ble det gjort nye anstrengelser for å rettsforfølge forbrytere fra nazitiden, samtidig vedvarte en til dels effektiv motstand og forsøk på å få slutt på rettsoppgjøret.[a][26][27] Bauers anstrengelser for å rettsforfølge nazister ble kjølig mottatt av politikere og dommere. Han fikk på grunn av sitt arbeid mange fiender og han mottok antisemittiske fornærmelser og enkelte trusler mot sin person.[14] Straffeforfølgning av høyreekstremeBauer vakte i 1952 internasjonal oppsikt da han reiste tiltale mot den høyreekstreme, pensjonerte generalmajor Otto Ernst Remer for å ha kalt Claus Schenk Graf von Stauffenberg for landsforræder. Bauer påsto at Stauffenberg ikke hadde brutt noen offisersed. Motstand mot den nasjonalsosialistiske stat kunne etter sin natur ikke kunne betraktes som forræderi. Han fikk medhold i retten og Remer ble dømt til fengselsstraff.[18] Remer ble ikke dømt for ærekrenkelse fordi retten mente han uttrykte et synspunkt og ikke kom med påstander om fakta, men retten dømte han for å ha fornærmet Stauffenberg og andre motstandere.[20] AuschwitzprosesseneSe også: Rettsoppgjør etter holocaust
Han ble i 1956 leder av statsadvokatembetet i Hessen, hentet dit av ministerpresident Georg August Zinn. Der tok han initiativ til den såkalte Auschwitzprosessen i Frankfurt, som var rettet mot SS-personell i Auschwitz-Birkenau. I 1959 ba han tysk høyesterett om å få alle sakene overført til domstolen Landgericht i Frankfurt, i stedet for at sakene ble ført spredt rundt i Tyskland. I de første og største sakene tok Bauer ut 22 tiltaler mot mistenkte gjerningspersoner. De fleste sakene endte med relativt lave straffer, for medvirkning til drap fordi retten mente de tiltalte stort sett fulgte ordre og ikke myrdet på eget initiativ.[12][18][20][28] Bauer var skuffet over de milde dommene. Rettens argumentasjon la ansvaret på øverste ledere (som var døde) eller et fåtall sadister på laveste nivå, mens mange andre gikk fri eller fikk milde straffer. Bauer argumenterte for at det for straffansvar ikke var nødvendig å konstatere en direkte medvirkning til drapene, da det dreide seg om en industrialisert drapsprosess. Først langt senere ble dette synspunktet tatt opp i tysk rett. På tross av de relativt milde straffene, bidro disse prosessene vesentlig til å få i gang det offentlige og sosial oppgjøret med holocaust i Tyskland (Vest-Tyskland).[12][18][20][28] Tysk strafferett krevde livstid for hovedgjerningsperson, mens straffen for medvirkning kunne være ned mot 3 års fengsel. Vesttyske domstoler betraktet administratorer og de som fysisk gjennomførte drapene leiren stort sett som medhjelpere, mens Hitler, Himmler og Heydrich for en stor del ble ansett som hovedgjerningspersoner. Denne rettspraksisen innebar at straffeansvar var avhengig av tiltaltes subjektive intensjon, uansett hvordan de fysisk bidro til drapene.[29]
I 1961 ble det i Vest-Tyskland innledet etterforskning av flere forbrytelser i det tyskokkuperte Frankrike, den såkalte Frankreich-Komplex-prosessen. Bauer og Harlan leverte til denne prosessen anmeldelse av fem mistenkte personer, blant andre Klaus Barbie.[26] Til etterforskningen før Auschwitz-prosessen valgte Bauer tre jurister, Joachim Kügler, Georg Friedrich Vogel og Gerhard Wiese, som var for unge til å ha vært involvert i nazismen.[13][31][32] Bauers venn Thomas Harlan medvirket i Auschwitzprosessene til å fremskaffe skriftlige beviser mot de mistenkte.[33][34] Bauer og Harlan brevvekslet hyppig i 1960-årene - 130 brev er bevart og arkivert i Fritz Bauer-instituttet i Frankfurt.[35][36][37] Thomas Harlan var sønn av propagandafilmskaperen Veit Harlan.[38] Den eldre Bauer var trolig en farsfigur for Thomas Harlan som var i konflikt med faren Veit Harlan og bekjempet det faren hadde medvirket til.[39] Vaktene i Auschwitz var pålagt å se Veit Harlans propagandafilm Blod og gull.[40] Pågripelsen av Adolf EichmannUtdypende artikkel: Rettssaken mot Adolf Eichmann I perioden 1957–1961 medvirket Bauer vesentlig til at Adolf Eichmann kunne pågripes og deretter tiltales for sine forbrytelser under holocaust. Bauer fikk i 1957 informasjon om Eichmanns mulige oppholdssted. Bauer stolte ikke på offisielle kanaler blant annet fordi han fryktet gamle nazister ville tipse Eichmann slik at han kunne stikke av. Bauer opprettet direkte og hemmelig forbindelse med Israels myndigheter. Bauer informerte blant annet Felix Shinnar, lederen av Israel-misjonen i Köln, om Eichmanns oppholdssted. Han deltok senere i samtaler i Israel med representanter for den Israelske regjering og Mossad..[18][20][28][41] Etter at Eichmann var fengslet i Israel tok Bauer initiativ til rettssak mot Eichmann i Tyskland. Han ønsket Eichmann utlevert til Tyskland, men tyske myndigheter vegret seg mot dette.[18][20][28][41] Ifølge den tyske historikeren Bettina Stangneth ble Simon Wiesenthal kredittert for det som egentlig var Bauers fortjeneste; det var Bauer som formidlet den avgjørende informasjonen som ledet til pågripelsen av om Eichmann.[17] Bauer ga Thomas Harlan tilgang til dokumentene fra Eichmann-saken samt utskrift av Willem Sassens interjuv med Eichmann (også kalt Argentina-dokumentene). Harlan skulle blant annet bruke materialet for å skrive bok om det «fjerde riket» (det ustraffede forbryterne fra nazitiden som gikk fritt rundt i Tyskland) og bistå sin venn Bauer i Auschwitzprosessen.[42][43] Senere virkeBauer åpnet i 1965 forundersøkelser for å forberede en eventuell prosess mot de juristene som hadde muliggjort eutanasi-mordene. Disse prosessene skulle gå inn i de forbrytelser som var innvevd i det nasjonalsosialistiske justisvesen. Som følge av Bauers tidlige død, ble disse prosessene ikke noe av.[18] Bauers rettspolitiske synBauer argumenterte for et en strafferett fokusert på gjerningspersonen (tysk: Täterstrafrecht)[klargjør] og han mente at naturrett burde gå foran positiv rett (rettspositivisme eller menneskapt, kodifisert lovgivning). Bauer mente at tyske juristers ubetinget lydighet for positiv lov reflekterte tyskernes underdanige holdning noe som i sin turn hadde lagt grunnlag for nazismen. Bauers juristkollegaer var samtidig klar over at nazistenes jurister også hadde vært tilhengere av en form for Täterstrafrecht og nazistene hadde også avvist rettspositivsme.[40] Formålet med AuschwitzprosesseneBauer ønsket med Auschwitzprosessene å vise hvordan folkemordet skjedde ved å presentere holocaust som helhet. Bauer ønsket å opplyse den tyske befolkningen om den forferdelige konsekvensen av deres underdanighet for autoriteter.[12] Bauer mente at det fantes fire hovedtyper forbrytere fra nazitiden:[44]
Til forskjell fra Daniel Goldhagen som mener at alle gjerningsmenn handlet ut fra samme grunnleggende motiv og ideologi, mente Bauer at gjerningsmennene ikke kunne settes i samme bås og at forskjellen mellom disse fire gruppene var avgjørende og med juridiske implikasjoner. Dersom de handlet fra ulike motiver, men produserte samme resultat, kunne de prinsipielt sett betraktes som helt utskiftbare ledd uten ansvar for egne handlinger. Bauer mente at rådende juridisk praksis ikke strakk til i behandlingen av arven etter nazitiden. Det var betydelig debatt om prinsippet om at gjerningsmennenes skyld skal vurderes utfra deres sinnstilstand var egnet til å fange særtrekkene ved holocaust. Bauer hadde generelt liten innflytelse på domstolenes praksis i mesteparten av etterkrigstiden. Størst innflytelse hadde jurister som mente at forbrytelser under nazistene måtte behandles som vanlige kriminelle handlinger der den enkelte gjerningsmanns motiver måtte bevises.[44] Bauer fremholdt tidlig at holocaust var statlig og byråkratisk utryddelse av en hel folkegruppe og som derfor ikke kunne håndteres innenfor den strafferettslige rammen for vanlige mord begått av individer for personlige motiver. Bauer mente at domstolene faktisk kunne anvende straffeloven av 1871 også på storskala mord som holocaust: Bauer argumenterte med at Auschwitz var en enhet og massemordet gjennomført der var en enkeltstående forbrytelse. Domstolen i Frankfurt var ikke enig med Bauer i at alle som medvirket i drapsmaskineriet i Auschwitz var skyldige i mord.[45] Bauer kritiserte dommen i Frankfurt for å anse gjerningspersonene bare for å ha medvirket til mord noe som ga milde straffer. Basert på Auschwitzprosessen mente han at strafferetten måtte inkludere fullt straffeansvar for å ha tjenestegjort i en utryddelsesleir som Auschwitz. Bauer argumenterte med at enhver som tjenestegjorde i Auschwitz-Birkenau fra første dag forsto formålet med anlegget. De måtte derfor betraktes som gjerningsmenn på linje med Hitler og kunne sies å ha konspirert med Hitler i gjennomføring av holocaust, ifølge Bauer. Etter dommen kritiserte Bauer dommerne offentlig for hvordan de betraktet Auschwitz: Domstolen forsøkte å dele mord på millioner opp i enkeltstående mord for eksempel at X drepte A eller Y drepte B, for å vise den enkelte tiltaltes handlinger i detalj. Ifølge Bauer var dette en meningsløs fremstilling av Auschwitz som ikke kunne betraktes som en sum av isolerte hendelser.[30] Bauers reformideerStrafferett og fengselsvesenBauer ønsket å reformere strafferetten og kriminalomsorgen i Tyskland med blant annet mer humane fengsler.[46] Han mente det ikke var noe poeng i å låse folk inne i fengsler. Bauer avviste straff som gjengjeldelse og anså den gjeldende straffeloven som foreldet. Han mente at den tyske betegnelsen Staatsanwalt (statsadvokat) misvisende fordi påtalemakten etter Bauers syn ikke var sakførere for staten men forsvarere av menneskeretter.[47] Bauer anså lovgivning som grunnleggende sett et spørsmål om politikkutforming og omstridte spørsmål burde løses av politikerne.[48] Bauer mente at straff skulle være preventivt og fremadskuende. Straffeforfølgelse av forbrytere fra nazitiden kunne ikke begrunnes med forbedring eller «resosialisering» av forbryterne eller med behov for å beskytte samfunnet: de tiltalte var fredelige og pliktoppfyllende menn som ikke utgjorde noen fare for omgivelsene. Bauer mente at rettsoppgjør med nazistene ville fungere preventivt ved at opplysning om nazistenes skrekkvelde skulle oppdra borgerne. Fremstilling av folkemordet i rettssalen skulle være en historisk, juridisk og moralsk lærdom for ettertiden. Bauer innså at rettsoppgjøret ville fungere oppdragende bare om rettssakene avdekket at de tiltalte hadde et valg og frivillig kunne avstå fra å delta i massedrapet.[49] Bauer tok fra 1950 til orde for et mer humant fengselsvesen, og noen av hans forslag ble tatt inn lov om straffefullbyrdelse (tysk: Strafvollzug) innført i 1976. På 1950-tallet var han langt forut for sin tid da han tok til orde for å styrke ofrenes rettigheter i straffesaker. Straks etter andre verdenskrig tok han til orde for å avskaffe det han anså som hyklerske og foreldete straffebestemmelser på det seksuelle området som han mente tilhørte privatlivet: Seksuell omgang utenfor ekteskap var en straffbar handling til 1969 og seksuell omgang mellom voksne menn ble avkriminalisert i 1994.[48] Rettsoppgjør etter holocaustSe også: Rettsoppgjør etter holocaust
Bauer fremholdt at holocaust ikke var summen av mange enkeltstående mord og oppsplitting av holocaust i mange enkeltstående straffesaker ville gi en misvisende fremstilling av hva som egentlig skjedde. Bauer mente at Auschwitz-prosessen kunne vært en av landets raskeste rettssaker fordi det var enkelt å bevise hvilken forbrytelse som var begått: Alle som hadde bidratt til gjennomføring av massedrapet var skyldige i mord.[50][44] For Bauer var den enkeltes motiver uinteressante så lenge det forsto hva de var med på kunne de tiltales for mord. Bauers standpunkt sto i motsetning til etablert praksis i tyske domstoler. For domstolene var det bare to kategorier hovedgjerningspersoner (tysk: Täter): Topplederne i naziregimet (særlig Hitler, Himmler og Heydrich) og dernest tjenestemenn som drepte av blodtørst, sadisme eller andre frastøtende motiver. Fra domstolenes perspektiv var alle andre bare medskyldige i mord. Domstolene forsøkte derfor å fastslå om tiltalte bare gjennomførte planer andre hadde lagt eller om de gjennomførte drapene med iver og engasjement. Domstolenes vekt på individuelle motiver førte til at bare et fåtall ble dømt som hovedgjerningspersoner (hovedsakelig sadister) mens øvrige ble frikjent eller ansett som medskyldige.[50][44] Den tyske jusprofessoren Ingo Müller har fremholdt at denne tyske rettspraksisen innebar «forbrytelser uten gjerningsmenn».[29] Bauer trodde at Auschwitz-prosessen i Frankfurt bare var begynnelsen på et større rettsoppgjør og han ønsket blant annet å stille gjerningspersonene fra T4 for retten. Bauer ønsket med Auschwitzprosessen og rettsforfølgelse av Eichmann å opplyse tyskerne og vise omverden at Tyskland både hadde ønske og evne til et oppgjør med nazitiden. Eichmann og andre gjerningspersoner var Bauer lite interessert i som individer, de var utskiftbare.[51] Mottakelse av Bauers ideer i samtidenDet var lite akademisk interesse for Bauers publikasjoner i hans levetid og påvirket i liten grad tysk strafferett i etterkrigstiden. Bauer publiserte noen arbeider i fagtidsskrifter for jurister, mens mesteparten av hans publikasjoner var i dagsaviser, tidsskrifter for fagforeninger og i statsvitenskapelige tidsskrifter. Tyske strafferettsjurister anså ham stort sett som en «outsider». Bauer var opptatt av å opplyse allmennheten og hadde en mer litterær enn akademisk stil og siterte på grunnlag av sine brede kunnskaper Bibelen, fremstående filosofer og forfattere.[52] Bauer var jødisk og det kan ifølge Károly Bárd ha medvirket til hans rolle som outsider blant juristene: Jødene ble utestengt fra jussen etter at nazistene tok makten og antisemittismen overlevde krigen. Bauer hadde vært 13 år i eksil og kom tilbake til et land han ikke kjente.[53] EttermæleEt sitat av Bauer ga inspirasjon til opprettelse av et minnesmerke over ham, formet som toppen av et isfjell: «Du skal vite det, det finnes et isfjell og vi ser bare en liten del og den største delen ser vi ikke.» Sitatet er blant annet uttrykk for at av de 8 000 tyskere som deltok i Auschwitz under holocaust, ble bare 40 dømt.[25] Offentlige steder har fått navn etter Bauer.[14] Fritz Bauer-Gesamtschule med særlig vekt på undervisning i holocaust-relaterte spørsmål, finnes i Sankt Augustin i Nordrhein-Westfalen.[54] Bauer regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[28] I forbindelse med markering av 50 år etter Bauers død 1. juli 2018 holdt forbundspresident Frank-Walter Steinmeier en tale. Markeringen var i Paulskirche i Frankfurt der den tyske nasjonalforsamlingen hadde sitt første møte i 1848 og der ble utkast til grunnlov utarbeidet. I 1949 fikk Forbundsrepublikken sin grunnlov (Grundgesetz) og demokratiet ble gjeninnført i Tyskland. Steinmeier fremholdt at det Tyskland trengte folk som Bauer for å gjøre landet til en republikk av demokrater.[55] Bauer selv likte ikke å få betegnelsen «nazijeger». Ved 50-års minnet beskrev Die Zeit Bauer som en nølende og motvillig aktor.[17] Bauer var ifølge Steinmeier en lidenskapelig demokrat og en nøkkelfigur i det unge demokratiet. Bauer ville gjøre tyskerne immune mot et nytt tilbakefall i barbari.[56] Etter år 2000 kom fem dokumentarfilmer (inkludert Frtiz Bauer: Tod auf Raten, 2011) og dramafilmen The People vs. Fritz Bauer (2015) samt to tyskspråklige biografier om Bauer:[24][57]
Særlig Steinkes bok fra 2013 stimulert interesse for Bauer.[57] Se ogsåNoter
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
|