Gladiatrix

Gladiatrix var en kvinnelig gladiator, en bevæpnet kriger som var beskjeftiget i voldelig kamp med mennesker eller dyr for å underholde et publikum på arenaene under den romerske republikken og det romerske rike. Selv om kvinnelige gladiatorer var svært sjeldne, er de bevitnet i arkeologi og tekstlige kilder. Det finnes bare rundt ti skriftlige referanser til romertidens gladiatrixer som er kjente, og kun noen få avbildninger, blant annet et relieff fra Halikarnassos i Anatolia som nå befinner seg på British Museum, og en 2000 år gammel bronsestatue som står på et museum i Hamburg og som er nytolket som gladiatrix.^[1]

En forordning fra byen Larinum (dagens Larino) i Italia som forbød senatorenes døtre, kvinnelige barnebarn og barnebarns barn, og «enhver kvinne hvis ektemann eller far eller bestefar, enten fedre eller mødre eller bror som noen gang har hatt retten til å sitte i setene reservert for equites» fra å trene eller gjøre betalte opptredener som gladiatorer, noe som innebærer om enn ikke bekrefter at en del kvinner allerede opptrådte som gladiatorer.^[2] Den første bekreftede dokumentasjon på kvinnelige gladiatorer skjedde under keiser Nero ved lekene som var organisert av Patrobius for Tiridates I av Armenia^[3], og som nevner at «kvinner av distinksjon» opptrådte, noe som antyder at forordningen fra Larinum ikke ble fullstendig opprettholdt. Det er også en referanse i Petronius' Satyricon, muligens basert på en faktisk forestilling, til en kvinnelig essedarius, eller en som kjempet fra stridsvogn av keltisk stil.^[4][5]

Keiser Domitian likte å sette om kamper til fakler mellom dverger og kvinner, i henhold til Gaius Suetonius Tranquillus i De tolv cæsarer. Fra beskrivelsene synes det som om de kjempet med nakne bryster og sjelden bar hjelm, uansett hvilken type gladiator som de kjempet som. Kvinner kjempet tilsynelatende om natten og det faktum at dette sammenfalt med hovedhendelsene til Lekene indikerer den mulige viktigheten eller sjeldenheten av kvinnelige gladiatorer. De fleste moderne forskere betrakter kvinnelige gladiatorer som en hendelse grunnet dens sjeldenhet («nyhetens interesse») grunnet de sparsommelige henvisninger i tekstene til dem. Skribenten Amy Zoll merket seg at de antikke historikerne som faktisk nevner dem såpass tilfeldig kan ha sin grunn i at de var «mer utstrakte enn direkte bevis i motsatt fall kan indikere.»^[6] Forfatteren av en inskripsjon som er funnet i Pompeii skryter av være den første «redaktør» (promoterer eller sponsor) for å føre med seg kvinnelige gladiatorer til byen.

Dio Cassius (62.3.1) nevner ikke bare kvinner, men også barn som slåss i en gladiatorhendelse som Nero sponset i år 66 e.Kr. Det er kjent at keiser Nero også tvang hustruene til en del romerske senatorer inn i amfiteatre, skjønt det er ikke kjent om de også ble tvunget til å slåss. En marmorrelieff fra 100- eller 200-tallet e.Kr. fra Halikarnassos i Anatolia antyder at kvinner kjempet i tung rustning. Inskripsjonen navngir dem som «Amasone» og «Akillia» og nvner at begge mottok en missio (ærefull løslatelse) fra arenaen til tross for at de kjempet mot hverandre (begge ble bedømt som vinnere). Mark Vesley, en historiker på romersk sosialhistorie, har spekulert i om at da gladiatorskoler ikke var et passende sted for kvinner, kan de ha studert under private lærere i collegia iuvenum. Disse skolene var for trening av menn av høy rang over alderen 14 i kampsporter, men Vesley fant tre referanser til kvinner som trente der, inkludert en som døde. En inskripsjon skrev: «Til de guddommelige skyggene til Valeria Iucunda, som tilhørte kroppen til iuvenes. Hun levde i 17 år og 9 måneder.»

De gladiatorer som var ansatt av keiser Domitian er nevnt hos Suetonius,^[7] Martialis,^[8] og Statius.^[9]

En sterk fordømmelse av de kvinnelige gladiatorene fra de flaviske og trajanske tidene kan bli funnet i Satire VI av dikteren Juvenalis, iblandet en stor dose kvinneforakt, noe som avkoder det faktum at kvinnelige gladiatorer var typiske fra overklassefamilier som søkte spenning og oppmerksomhet:

«Hvem har sett tredukker de slår og hamrer på

Enten med sverd eller med spyd, går igjennom alle manøverer?

Dette er pikene som blåser i trompeter til ære for Flora.

Eller, det kan være de har dypere motiver, og virkelig forbereder seg

For selve arenaen. Hvordan kan en kvinne være anstendig

Stikke sitt hode i en hjelm, fornekte sitt kjønn som hun er født med?

Mandige trekk de forguder, men de vil ikke ønske å være menn.

Stakkars svake ting (de tror), hvor lite de virkelig nyter det!»

Septimius Severus forbød kvinnelige gladiatorer en gang rundt år 200.^[10] En senere inskripsjon ved Ostia Antica, Romas havneby, reklamerte for «mulieres» (kvinner) som konkurrerte, noe som tyder på at forbudet ikke var fullstendig effektivt.

Det mest slående bevis for eksistensen av kvinnelige gladiatorer er på en marmorrelieff som er funnet i Halikarnassos og i dag utstilt ved British Museum.^[11] Relieffet avbilder to kvinnelige gladiatorer. Med en tilpasset nom de guerre, «krigsnavn», som står nedenfor hver av dem (Amasone^[12] og Akillia^[13]), de er avbildet i lendeklede og bærer tradisjonelt gladiatorutstyr som beinskinner og armskinner. Begge var utstyrt med et sverd og skjold, men ingen av dem bar hjelm eller skjorte. De hadde nakne bryster som i samtidens avbildninger av amasoner, men antydet kanskje også en viss grad av seksuell pirring ved bruken av kvinnelige gladiatorer.^[14]

En ny tolkning av en bronsestatue som nå befinner seg i Museum für Kunst und Gewerbein i Hamburg kan nå vise seg å forestille en gladiatrix. Opprinnelsen til statuen i Hamburg er uklar. Tidligere har man forstått det slik at den løftede armen holdt en strigil, en skrape i metall som ble anvendt i de romerske badene for å skrape olje, svette og skitt fra kroppen. Kvinnefiguren, som kun har på seg et lendeklede, en bandasje rundt venstre kne, kikker ned mens hun hever en arm med redskapet. Alfonso Manas fra det spanske Universitetet i Granada har tolket statuen på nytt og argumenterer i en rapport publisert i The International Journal of the History of Sport for at redskapet egentlig er en sica, et kort, buet sverd som gladiatorer brukte. Statuens positur er en seiersgest mot publikum mens hun ser ned på sin beseirete motstander.^[15] Anna McCullough, professor ved Ohio State University som tidligere har skrevet om kvinnelige gladiatorer, men ikke tilknyttet denne undersøkelsen, er forsiktig optimistisk til nye identifikasjonen.^[16]

Skjelettet av en romersk kvinne ble avdekket i Southwark i London i 2001. Kvinnen har siden blitt identifisert som en kvinnelig gladiator, men det er på grunnlag av at til tross for den rikdom som fulgte henne, var hun en utstøtt som var gravlagt utenfor selve gravlunden. Hun hadde Anubis' keramikklamper, en lampe med en avbildning av fallen gladiator inngravert, og boller som inneholdt brent kongler fra et pinjetre med seg i graven. De enste pinjetrær i Storbritannia på den tiden var de som var plantet rundt amfiteateret i London da pinjetrær av denne særskilte typen var tradisjonelt brent under lekene. De fleste eksperter mener at identifikasjonen feilaktig, men Museum of London hevder at det er «70 prosent sannsynlig» at kvinnen fra Great Dover Street var en gladiator. Hedley Swain, leder av tidlig historie ved museet, har uttalt at «Intet enkeltbevis sier at hun er en gladiator. Isteden er det ganske enkelt en rekke omstendige bevis som gjør dette til en fengslende ide.»^[17] Kvinne er i dag utstilt i enden av seksjonen «Romerske London» i museet. Denne gladiatorkvinnen har også vært emne for et fjernsynsprogram for britiske Channel 4.

Den 2. juli 2010 kunne BBC rapportere at arkeologer som var engasjert i en utgravning ved Credenhill i Herefordshire hadde avdekket levningene av hva som kunne være en kvinnelig gladiator.^[18] Graven, som var i en tømmerkiste var sikret med tre jernbånd og et antall jernnagler, var i en sammenkrøpet posisjon. En slik kiste indikerte den dødes status.^[18] Da den ble fjernet ble arm- og lårbeinene funnet å være uvanlige tunge med store fester for hva som åpenbart hadde vært sterke muskler. Bekkenet og hodet viste imidlertid at dette åpenbart var levningene av en kvinne.

Området som graven ble funnet viste seg å være en del av en forstad til den romersk byen Kenchester,^[18] noe som gjør funnet enda mer uvanlig ettersom graver innenfor bygrensene var forbudt av romersk lov. En gruppe arkeologer fra Worcestershire Historic Environment and Archaeology Service i samarbeid med Amey Consulting og Herefordshires byråds arkeologiske gruppe gjorde selve utgravningene.^[18] Det er imidlertid for få bevis for å si helt sikkert at levningene av kvinnen var eller ikke var en gladiatrix, og nettstedet Heritage Key har hevdet at prosjektlederen selv har sine tvil om den døde kvinnen var en kvinnelig gladiator.^[19]

• Female Gladiators of the Ancient Roman World
• Portal on Female Gladiators
• Ludus Arkivert 23. november 2009 hos Wayback Machine.
• Historical sources for female gladiators
• Professor Steven Murray, «Female Gladiators of the Ancient Roman World» Journal of Combative Sport 2003
• The Light Bearer, Woman Gladiator Historical Fiction
• Women Warriors Fine Art, Stories, Links
• Worcestershire Historic Environment and Archaeology Service