|
Gregor II
  Gregor II (født 669 i Roma[2] , død 11. februar 731 i Roma) var pave fra 19. mai 715 til sin død i 731. Han æres i den katolske kirke som helgen med minnesdag 11 februar. Catholic Encyclopedia skriver at Gregor kanskje var den største av alle store paver på 700-tallet. Liv og virkeBakgrunnGregor var romer, var sønn av Marcellus av Savelli-familien og hans hustru Honesta.[3] I ung alder ble han innskrevet ved schola cantorum, og ble utsett av pave Sergius I (687 – 701) til subdiakon og sacellarius (skattmester). I og med det sistnevnte fikk han ansvar for det pavelige bibliotek[4], og er den første bibliotekaren med dette ansvar som er kjent ved navn. Da Constantinus ble pave var han blitt diakon, og fikk ledsage denne til Konstantinopel for å diskutere den situasjon som var inntruffet ved Romas avvising avbeslutninger fattet ved den trullanske synode,[5] og billedspørsmålet. PaveEtter pave Constantinus' død 9. april 715 ble Gregor valgt til pave; han ble den 19. mai 715 konsekrert til biskop av Roma. Det første han foretok seg som pave var å begynne å gjenstille Romas bymurer som langobarderne hadde ødelagt. Man begynte med Porta Tiburtina.[4] Arbeidet ble forsinket i oktober 716 da Tiberen brøt gjennom sine voller og oversvømte Roma, og forårsaket veldige skader i løpet av de åtte dager det tok før vannet trakk seg tilbake.[4] Gregor forordnet en rekke litanier for å stagge flommen, som spredte seg over Campus Martius og til foten av kapitolinerhøyden.[6] Han opptok uten å vende seg mot det bysantinske keiserdømmet også striden mot Leo III Isaurierens billedstormende politikk og trosset med fremgang alle keiserhoffets forsøk på å styrte ham og nektet å betale en skattepålegg til keiseren. Han pleide kontakter viden rundt, som nord for Alpene med de bairiske stammers hertugdømme, med langobardene, og med Aquitania.[7] I de kristne deler av Midt-Europa nøt pave Gregor den største anseelse. Han trådte i forbindelse med den angelsaksiske Wynfreth (Bonifatius), gav ham den 15. mai 719 misjonsfullmakt over de tyske områder og oppdrag å organisere den fremvoksende kristendom der. Etter at Bonifatius hadde misjonert i Thüringen og Hessen, utnevnte pave Gregor ham til biskop i 722 uten fast avgrensning av hans jurisdiksjonsområde. Bonifatius stod i jevn brevkontakt med pave Gregor. Paven anbefalte i et skriv til Karl Martell, som han gav Bonifatius i oppgave å overbringe, at gode forhold måtte bestå mellom Roma og frankerne. Stor var også hans interesse for klostervesenet; særskilt begunstiget han benediktinerne. Bortsett fra trusselen fra langobarderne holdt Middelhavet på å ble overtatt av saracenerne og muslimene. Pave Gregor var seg vel bevisst om at de kunne forsøkte å innta Roma, og mante frankerne til å stagge deres fremfart. Med langobarderne lyktes Gregor med å få deres leder til å anta en forfatning, men de inngikk senere allianse med eksarken av Ravenna mot ham. Ikke desto mindre støttet pave Gregor Eutychius som den rette eksark over eksarkatet Ravenna i kampen mot usurpatoren Tiberios Petasius, som i Tuscia hadde utropt seg til mot-keiser. Pave Gregors personlige bånd til langobardernes kong Liutprand klarte imidlertid å bryte opp deres allianse, og Gregor slo ned opprøret i Ravenna med sine styrker. Pave Gregor II er begravet i Peterskirken i Roma. ReferanserLitteratur
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
