|
Halldis Moren Vesaas
Halldis Moren Vesaas (født 18. november 1907 i Trysil, død 8. september 1995 i Oslo) var en norsk lyriker, oversetter og kulturarbeider, som på mange områder gjorde en omfattende innsats for nynorsk språk og kultur. De fleste av hennes diktsamlinger, seks av i alt åtte, utkom i årene fra 1929 til 1947. Det sentrale tema er opplevelser og følelser hos kvinner gjennom de ulike livsfasene: ungdom, forelskelse, parforhold i lykke og i motgang, morsrolle og til sist den modne kvinnens perspektiv på livet og gleden ved ny kjærlighet. Halldis Moren Vesaas vant ry som gjendikter gjennom sitt arbeid med klassisk dramatikk, hun var en ettertraktet oppleser, og hun hadde flere sentrale verv i kulturlivet: blant annet i Riksteatret, forfatterforeningen og Norsk kulturråd. Det meste av sitt voksne liv bodde hun på Midtbø i Vinje, fra 1933 til ca. 1970, sammen med ektemannen og kollegaen Tarjei Vesaas. Livsløp  Hun ble født på gården Moren (Mora) en mils vei nord for Trysil sentrum, som datter av forfatteren Sven Moren, og vokste opp i et rikt kulturelt miljø, hvorfra mange av hennes jevnaldrede etter hvert kom til å utfolde seg i kulturlivet. Hun var eldst og eneste jente i en søskenflokk på fem. Jon (født 1909) overtok heimgården; Torleiv (født 1911) utdannet seg til maler; Gudmund (født 1913) døde i juni 1927; mens tvillingbroren Sigmund ble forlagskonsulent og rektor ved Elverum folkehøyskole. Hun debuterte ni år gammel med en kort historie i Norsk barneblad. Hun utdannet seg ved Elverum lærerskole 1925–1928, og hadde deretter forskjellige jobber i Hamar og Oslo i to år, blant annet ved Heim for landsungdom i Nordahl Bruns gate, Oslo; hvor hun sammen med Kai Fjell, Åsmund Sveen og broren Torleiv utgjorde et kulturmiljø.[6] I 1930 flyttet hun til Sveits; der arbeidet hun i tre år som sekretær for kjemiker og handelsråd Arnold Bakke. Hun møtte forfatteren Tarjei Vesaas i 1931, gjennom en invitasjon fra Vesaas' venn Mikkjel Fønhus.[7] Begge kjente da til hverandres forfatterskap.[8] De fant umiddelbart tonen, og innledet et langdistanseforhold.[9] I mellomtiden avslo hun frieri fra Jakob Sande.[10] Paret giftet seg i april 1934 og bosatte seg i Vinje i Telemark på Midtbø, en gård Vesaas hadde kjøpt av onkelen Øystein Vesaas i 1930. I 1935 kom sønnen Olav til verden. Fire år seinere ble datteren Guri født. Vesaas arbeidet som lærer i Vinje 1941–43. Hovedtyngden av Vesaas' lyriske forfatterskap skriver seg fra de atten årene etter debuten: Seks diktsamlinger fra 1929 til 1947, i tillegg til to barnebøker og en roman. Det senere skjønnlitterære forfatterskapet omfatter bare to egne diktsamlinger, i 1955 og 1995 og ei novellesamling. Likevel «klarte ho å halde på posisjonen som lesaranes diktar i 40 år utan å gje ut ny diktsamling».[11] I selvbiografien peker hun selv på hvordan hennes egen «lyriske åre» rant tom nettopp i de samme årene da ektemannen begynte å skrive lyrikk. I årene fra 1946 og framover var hun aktiv på mange felt i kulturlivet. Hun gjendiktet og oversatte for teateret, da særlig Det norske teatret; skrev artikler om ulike emner og var ekstern forlagskonsulent – først for Noregs Boklag og senere for Samlaget. Noen årstall som kan brukes som indikatorer for når hennes ulike oppgaver i den allsidig kulturarbeider-rollen utviklet seg, er 1938, da den første barnebokoversettelsen er registrert, 1949 med vervet i Riksteatret, 1951 med biografien om faren, og 1961 da hun fikk Bastianprisen for gjendiktinga av Jean Racines Phèdre. Hun satt i styret for Riksteatret 1949–1969 – de siste tolv årene som nestformann; medlem og nestleder i Den norske forfatterforenings litterære råd 1952–72; medlem av Norsk språknemnd 1952–67; medlem av Norsk Teaterråd 1964 og medlem av styret for Norsk kulturråd 1965–72. Fra 1950 til 1972 samarbeidet hun med Thorbjørn Egner om Thorbjørn Egners lesebøker, både med innholdet, og med å legge til rette for de nynorske utgavene av bøkene. Hun skrev flere selvstendige bidrag til bøkene, og fikk også ektemannen Tarjei til å skrive for lesebøkene. På hjemmebane i Vinje engasjerte hun seg i kultur- og samfunnsoppgaver i bygda, blant annet som skolestyreformann fra 1946 og i noen år. På 1940- og 1950-tallet var hun også med i redaksjonsrådet til tidsskriftet Kvinnen og Tiden. Både i forfatterskapet og i andre sammenhenger var hun en bevisst, men samtidig sjelden konfliktsøkende, forkjemper for kvinners rettigheter. Retten til egen inntekt, eget arbeidsbord og selvstendig identitet er en rød tråd i selvbiografiene, på samme måte som en tydelig kvinnelig livsfølelse er et gjennomgangstema i lyrikken.[11] Hun ble enke i mars 1970, og flyttet etter hvert til Oslo, hvor hun bodde i Jacob Aalls gate på Majorstua. På åttitallet var hun kjæreste med skuespilleren Gisle Straume (1917–1988).[12] Hun ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden i 1984. Hun var også ridder av Den nasjonale fortjenstorden, Frankrikes nest høyeste orden. Hun ble syk i 1992 og døde rolig på tidlighøsten 1995. Hun ble hedret med begravelse på statens bekostning. ForfatterskapDikt
De fleste av diktene til Halldis Moren Vesaas er tradisjonelle i form og handler om kvinneliv, kjærlighet, meningen med livet, etter hvert også døden. De fleste og meste kjente av diktene er i beste forstand leilighetsdiktning, sprunget ut av livsfaser, personlige erfaringer og observasjoner om mennesker og samfunn, etter hvert stadig mer preget av en varm humanisme og sosial ansvarsfølelse.[13] Hun skriver selv i forordet til Ord over grind, utvalgte dikt (1965) at
Da hun debuterte i 1929 med diktsamlingen Harpe og dolk, var hun blant de første nordiske kvinner som modig og fordomsfritt skrev seg til sin egen plass i litteraturen, med et uredd selvbilde, og en våknet dristighet – også om erotiske følelser. Et hovedtema i debutsamlingen er «ei intens manifestering av eg-et»[14], en etablering av en selvstendig identitet, midt inne i de relasjonene forfatteren var en del av: kvinnelighet, samtid, jordbrukskultur, ungdom og følelsen av bråmodenhet. Bråmodenheten kommer blant annet til uttrykk i det tvetydige «Fødd i går», hvor farsopprøret er et tema. Kvinneligheten uttrykkes blant annet i diktet «Ny kvinne», om den første menstruasjonen, og i «Alene», hvor dikt-jeg'et venter på sin kjære i et billedspråk som knapt kan misforstås: «Eg har lagt fela fram til deg / for eg veit du vil ha ho straks du kjem». Vesaas har også sagt[15] at hun oppfattet seg som en representant og stemme for sin generasjon kvinner: «Den tid var det enno så få kvinner her i landet som hadde skrive dikt at når ein gjorde det, måtte ein nesten kjenne seg som eit svarberg, som fange inn stumme ord og gav dei lyd». Diktene var for det meste i bunden form, men det finnes også frie dikt i debutsamlingen. Titteldiktet «Harpe og dolk» tydeliggjør det dobbelte innhold i den nye kvinnerollen, hun er både den harmoniske sangeren og den selvstendige, uavhengige som kan være resolutt og handlekraftig.[16] I ettertid har hun tatt avstand fra det proklamatoriske ved tittelen: «det synes eg er ein fæl tittel. Eg får unnskylde meg med at eg var temmeleg ung den gangen».[17] Også i den neste samlingen Morgonen (1930) var gleden og livet, innvielsen til livet og den gode forpliktelsen overfor livet et hovedmotiv, slik det blant annet uttrykkes i åpningsdiktet «Til livet»:
De to neste samlingene, Strender (1933) og Lykkelege hender (1936) kan leses i lys av livsfasene i hennes eget liv: avklart kjærlighet, å bygge sitt eget hjem, ha tilhørighet der, og å bli mor. Her er kjente og ofte siterte dikt som «Nei, eg får aldri nok», «Litteraturen og ungen» og «Lykkelege hender». Og enda flere dikt tematiserer ulike sider ved kjærlighet, samliv, hjem og barn. I «Tre og mold» er treet et uttrykk for kjærligheten: «I natt i draumen eg var eit tre [...] Du var molda og treet eg.» – på samme måte som trærne i «Tre i skogen» vokser sammen og blander løv og røtter; mens treet i diktet «Tuntre» representerer langvarig tilhørighet til hjemmet i vid forstand, også ektefelle. Diktet «Kveld» fra 1933 er et tidlig eksempel på en type dikt som blir mer vanlige i samlingene fra 1947 og 1955: en nært opplevd kjærlighetstrette: «Venn, sjå ein fager dag har vi fått øydelagt. Vi drap han oss imellom i vår blinde strid». I samlingen Lykkelege hender er midtbolken dikt fra hjemmemiljøet i Trysil, hvor bindingen til heim og ætt er tydeligst uttrykk i diktet «Gammal gard»: «Det stilnar i tunet. Bak attletne dører / dovnar alt liv mot kvile og natt / Allting er rett her. Dei trøytte blir borte, / og vegar dei trør her skal snart gro att. / Menneske døyr, men den gode og strenge / garden skal ættene halde ved lag». Denne bindingen til jorda og garden kan også gjenkjennes i ektemannens to romaner fra samme tid: Det store spelet og Kvinnor ropar heim, begge om Per Bufast – og i hennes egen barnebok Du får gjera det, du fra 1935. Mødrediktene fra Lykkelege hender ble et nytt eksempel på at hennes dikting ble et svarberg for kvinners erfaringer og livsfølelse, hvor hun la nye tema til lyrikken. Dikt som «Det nye andedraget», «Litteraturen og ungen», «Den største», «Tider» og «Sonen og treet» er alle vitnesbyrd om morsfølelse og liv med barn, som fremdeles har stor sitatrelevans.
Samlingen Tung tids tale (1945) er for det meste dagboksdikt fra hverdagslivet under krigen. «Eg vil ikkje gråte meir for alt det spilte blod / Ein gang tok han slutt, også denne vonde dagen / Eg vil sjå til barna mine, som har gått til ro / siden vil eg grave litt i hagen / [...] / ingen, ingen hjelper det om alle verdsens kvinner går / ikring med raude auge, ikkje ein» («Ein kveld av krigen»). Best kjent av diktene er «Tung tids tale» (Det heiter ikkje: Eg – no lenger...) og «Nå plantar kvinna i verda eit tre». Den siste diktsamlingen på 40 år, I ein annan skog (1955) viser et bredere spenn av sinnsstemninger, med mørkere stemninger, anslag av uro og tvil.[18] Samlingen inneholder riktignok livsfasedikt som «Ung son» og «Å vere i livet, vers til mor», og kjærlighetsdikt som «At du» og «Dine ord», men selv kjærlighetsdiktene inneholder tvil og erkjent avstand: «Kjære, alt ditt som du viser meg no / – så utenkt som mangt av det er – / kan det vel hende eg ikkje forstod / om du ikkje var meg så kjær» (fra «Lyset»). Hennes mørke samling I ein annan skog avsluttes karakteristisk nok med en vilje til å ta vare på det som gir livet verdi. Sluttdiktet «Skuggane» foregår i en uspesifisert, fiktivt landskap: der samles noen som nevnes som dei stille skuggar (døde, krigsrammede eller deprimerte) på den aude strand, hvor de med trassige livsgnist og karrig håp samler seg om minnene om det som ennå finnes, og gir livet verdi: «Angen av lauvskog, smaken av brød [...] og alt det dei levande eig». Barnebøker Hun skrev fire barne- og ungdomsbøker i perioden 1935–1949: Du får gjera det, du (1935); Den grøne hatten (1938); Hildegunn[19] i (1942) og Tidleg på våren (1949). Alle fire bøkene foregår i et østnorsk bygdemiljø[20], med realistiske skildringer av barns livsvilkår i samtiden. Bøkene kan likevel ikke entydig båssettes til kategorien bygdeoppvekstbøker. Til det var de tidlig mer individorientert enn vanlig innenfor sjangeren.[21] Gjennomgående tematikk i de fire bøkene er modning av selvfølelsen, utvikling av ansvarsfølelsen og forholdet til egen gård, bygdemiljøet og livsvalg. Hovedpersonen Sigrid i Du får gjera det, du overtar farens drøm når faren dør. Hun skal dyrke opp jord og starte gartneri på hjemgården Åset. Boken er en dvelende skildring av det gode livet på gården og års- og livsrytmen der. Det kan ha interesse å se boka i lys av forfatterens biografi, med ekteskap, barn i vente og valget om å bosette seg på Midtbø.[22] I Den grøne hatten er det et bredere innslag av sosiale spørsmål; selv om handlingen etter hvert beveger seg fra det sosiale til det moralske planet.[23] Arne kommer fra en liten gård i Avdalen, og må arbeide som dreng på gården Storjordet i Kyrkjebygda samtidig som han går det siste skoleåret. Han gjennomgår et læreår; som mobbeoffer på skolen, som vitne til den alkoholsvake storbondens vanskjøtsel, og ved en 5-årings brutalt tilfeldige død. Alt dette modner ham fram til en trassig kampvilje og etisk forpliktelse for å ta vare på heim og jord:
I romanen Hildegunn problematiserer Vesaas bildet hjemmet og bygda som idealtilstander. I noen henseende er det en tradisjonell skildring av bygdeungdommens møte med storby og hybelliv; i andre henseende skiller den seg ut med sin problematisering av kjærligheten og den tidlige erotikken[24]; og med de avidylliserende skildringene av bygdesamfunnet. Også i Tidleg på våren legger forfatteren vekt på et nyansert bilde av reelle menneskelige forhold og problemstillinger. Hovedpersonen står i valget mellom byliv / utdanning og hjembygda, føler seg sviktet av faren og andre voksne, og kommer inn i en prosess hvor hun må ta ansvar for å utvikle modne, nyanserte relasjoner til menneskene rundt seg. Vesaas fikk departementets førstepris for boka. Samtidige kritikere la vekt på bokas etiske realisme.[25] I en artikkel om bøkene[26] pekes det på at temaet i Den grøne hatten er knyttet til utvikling av personligheten, og det blir stilt opp etiske regler for hvordan et menneske bør være. Det samme gjelder Tidleg på våren, men her retter det seg mer mot forholdene mellom menneskene: Behovet menneskene har for å tilgi og bli tilgitt. Ved siden av disse fire bøkene utga hun i 1970 Gudefjellet, en gjenfortelling av gresk mytologi for barn og unge. Boka framstår som ei bruksbok, muligens bestilt fra forlaget, eller avledet fra arbeidet med lesebøkene. Hennes eneste billedbok Det gode gåva, segna om Demeter (1987) står for seg selv i verket hennes. Dertil har hun også oversatt mer enn 30 billedbøker, de fleste for Samlaget, der dattera Guri Vesaas var barnebokforlegger. Vesaas skrev også barnehørespillene Barnetime (etter 1945), Med sjøkattar på storfiske (1947), Eit underleg funn (1948) og På den store vegen (1950). Ifølge Tilman Hartenstein [27] er de helt ukjent og borte fra arkivene. Gjendikter Det er registrert nærmere 50 gjendiktninger av henne for teatret. Den første, Klokkene i Corneville av Clairville & Gabet, ble oppført i 1940. Blant de siste var Molières Tartuffe og Brechts Tolvskillingsoperaen. Den siste registerte, Edmond Rostads komedie om Cyrano de Bergerac ferdigstilte hun i desember 1993, 86 år gammel. Hun oversatte fra fransk, engelsk og tysk. Gjendiktningene kom regelmessig gjennom hele karrieren hennes, men hun fikk flere oppdrag og særlig oppmerksomhet rundt sine gjendiktninger på 1970- og 1980-tallet, da hun var nynorskens og Det Norske Teatrets grande dame.[trenger referanse] Allerede i 1960 fikk hun Bastianprisen for Racines Fedra, en gjendiktning som tok henne tre år. En kritiker[28] skrev:
Edvard Hoem skriver i etterordet til hennes Dikt i omsetjing (1993)
Selv skriver hun blant annet i innledningen til Brechts Tolvskillingsoperaen[29] om gjendikterens dilemmaer:
SakprosaHennes sakprosa omfatter over 120 artikler, reisebrev, bokanmeldelser, intervju, introduksjoner osv.[30][31] Hun debuterte som nevnt 9 år gammel i Norsk barneblad, og skrev noen flere artikler i bladet og dets julehefte Joletre. Hennes første artikkel for et voksent publikum var «Paaskedag i Marseille» i avisen Den 17de Mai i 1930. Hun skrev sporadisk for flere tidsskrift, og forholdsvis regelmessig for blant annet Syn og Segn og Urd. Hun var litteraturkritiker for Dagbladet 1967–69, og redaktør for Samtiden 1980–81. Det største delen av artiklene faller i de tre kategoriene Om nordisk litteratur, Om kvinner og Om nynorsk. Vesaas' sakprosa er på samme måte som lyrikken sprunget ut fra personlige erfaringer. Blant hennes beste artikler står artikler om forfattere som står henne nær, enten personlig eller som litterære forbilder, eller begge deler: Edith Södergran, Karin Boye, Solveig von Schoultz, Stig Dagerman, Inge Krokann, Tor Jonsson, Einar Skjæraasen og Åsmund Sveen. Det er påtagelig at Vesaas behandler selvmordets gåte i omtalen av både Boye, Jonsson og Dagerman. I disse tekstene viser hun en balanse mellom empati med det utbrente livet og sin egen forpliktelse til livsansvar og livslyst. I en særklasse står selvsagt de aller nærmeste forfatterne hun skriver om: faren Sven og ektemannen Tarjei. Den private, men ikke ukritiske minneboka Sven Moren og heimen hans (1951) ble skrevet etter ønske fra Aschehoug forlag, som i disse årene ga ut en serie små forfatterportretter. De tre artikkelportrettene av ektemannen er alle skrevet på bestilling: Først til 50-årsjubileumsheftet av Syn og Segn, i 1947, deretter til Det Norske Studentersamfunds hyllingsbok i 1964 og sist en kort artikkel til Årbok for Telemark 1967.[32] I en særklasse i norsk biografilitteratur står de to minnebøkene I Midtbøs bakkar (1974) og Båten om dagen (1976)[33], hvor hun både er personlig og direkte. Hun forteller[34] at et mål med biografiene var å ta livet av mytene om «den overjordiske idyll fullstendig hevet over ektepars vanlige strev og sorge, et opphøyet liv trygt i elfenbenstårnet oppe i fjellbygda». Som antologiredaktør og oversetter skrev hun korte introduksjoner til flere forfattere. EttermæleBåde Samlaget, familien, hjemkommunene, Teatret og flere har tatt vare på hennes litterære arv: Sønnen Olav Vesaas redigerte den omfattende prosasamlingen Livet verdt i 1998, og antologien Liv og dikt i lag i 2003. I denne siste har han samlet dikt og selvbiografiske tekster fra både Halldis og ektemannen Tarjei til en helhetlig presentasjon av liv og diktning. Sønnens nye biografi om Halldis, Å vera i livet, utkom i september 2007. I forbindelse med jubileumsåret 2007 avdukes en ny helfigur statue[35] av henne i Vesaasparken i Vinje, og byster i Oslo og i Trysil. Skulpturene er utført av Merete Sejersted Bødtker. Posten Norge utga et frimerke til hennes ære i september 2007. Vennen Sigmund Skard skrev dette i Festskriftet:
Priser
Bibliografi
Litteratur om henne
Referanser
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
