|
Hans Latza
Hans Paul Helmut Latza (født 6. juni 1908, død 1975) var tysk SS-offiser (Obersturmbannführer), jurist og dommer. Latza var medlem av nazipartiet NSDAP og ble medlem av Waffen-SS i 1933. Han dømte under andre verdenskrig mange nordmenn til døden. Latza ble frikjent ved rettsoppgjøret etter krigen.[2][3][4] Latza giftet seg i 1944 med en norsk kvinne.[3][5] SS-dommer_cropped.jpg) Han begynte i SD i 1936 og kom til Norge rett etter at landet var okkupert av Tyskland.[6] Han var SS-dommer i München (1939-1940), Praha i 1940 og i Oslo fra 1940 til 1945. Han var fra oktober 1940 hoveddommer ved SS- und Polizeigericht Nord i Oslo med ansvar for over 25 dødsdommer mot nordmenn (inkludert Iacob D. Sømme[7]), i alt 33 dødsdommer (127 nordmenn ifølge Hans Petter Graver[2]). De første månedene av okkupasjonen var dr.juris. Günther Reinecke hoveddommer[3][8][5] (Reinecke var senere dommer i saken mot Max Täubner).[9] Latza dømte blant andre Iacob D. Sømme til døden.[10] Domstolen Latza ledet var kjent for strenge straffer og hyppig bruk av dødsstraff. SS-sjef Wilhelm Redieß var domstolens øverste leder (Gerichtsherr) og måtte stadfeste dommene. Josef Terboven kunne benåde i saker mot nordmenn, ifølge Latza var Terboven generelt mot benådning.[3][8][5] Etter en tysk aksjon mot Svalbard i 1943 ble hundre (41 ifølge Ulateig[4]) norske borgere i britisk uniform tatt til fange. Da Terboven ville henrette alle skal Latza ha protestert og sagt at de var krigsfanger etter folkeretten.[8] Terboven la saken frem for Hitler personlig og fangene fra Svalbard ble sendt til Tyskland som krigsfanger.[4] I saken mot Ottar Lie dømte Latza etter en eldre og opphevet paragraf som ga strengeste straff. Berit Nøkleby skriver at den strenge straffen var politisk motivert fordi Lie var kommunist.[3] I januar 1943 dømte han ti personer fra Kristiansand i den såkalte Eichinger-gruppen til døden. Flere engasjerte seg for å få dem benådet inkludert NS-fylkesfører Hæreid i Agder og Fridtjof Heyerdahl i Røde Kors. Latza skal etter flere forsøk ha fått Terboven til å godta benådning.[11] På høsten 1944 begynte Sipo på egen hånd å henrette motstandsfolk uten noen form for domstolsbehandling, dette var i henhold til «Führerbefehl» om at domstolene i okkuperte land skulle innstille sin virksomhet. Det tyske regimet mente dette var mer egnet til å sette skrekk i folk. Slik administrativ dødsstraff var klart i strid med folkeretten, og Latza skal ha protestert mot ordningen.[12] Domstolen tok opp igjen arbeidet våren 1945. Latza avsa den siste dommen 30. april, og 1. mai 1945 arbeidet han med nye saker.[3][8][5] Ifølge Ulateig var det særlig Roald Dysthe som hadde påvirket Latza til å hjelpe nordmenn i fare for å bli dømt.[4] Rettsoppgjøret
Ved rettsoppgjøret etter krigen argumenterte Latza med at SS-domstolen var en regulær krigsdomstol i likhet med Wehrmachts domstoler, noe som ble akseptert i Norge. Han ble tiltalt for fire dødsdommer avsagt ved standrett etter drapet på Karl Marthinsen. Latza ble i mars 1947 dømt til 15 års fengsel for overlagt drap, fordi han ifølge retten visste at dødsdommene mot overlege Haakon Sæthre og advokat Jon Vislie var represalier. Dommen ble opphevet av Høyesterett, og påtalemakten førte saken på nytt for lagmannsretten med andre dommere. Høyesterett forkastet i 1948 påtalemaktens anke med begrunnelsen at den ikke var i strid med folkeretten. SS-domstolens virke i seg selv ble ikke ansett som kriminelt.[12][14][15][16] Høyesterett tilsidesatte her at Nürnbergprosessen tilbake i 1946 hadde erklært SS og Gestapo for å være kriminelle organisasjoner, slik at deres dommer og avgjørelser, f.eks Terbovens forordninger, var uten legitimitet. Latza hadde selv i en rapport til Tyskland beskrevet standrettene som «bolsjevikiske metoder» i strid med tysk lov.[17] Professor i juss, Hans Petter Graver, mener Latza i henhold til internasjonal rettspraksis kunne vært dømt for det som ble bevist i lagmannsretten.[2] Latza hevdet ved rettsoppgjøret at han egentlig ikke var ansvarlig for den domstolen han ledet; at den ikke var uavhengig, men underlagt Redieß som reiste tiltale, sammenkalte retten, stadfestet dommen, og bestemte når straffen skulle fullbyrdes. Det er uklart om Redieß eller Latza utpekte meddommerne. Latza hevdet etter krigen at han forsøkte å påvirke saksgangen og få tiltalene frafalt. Folk som overlevde rettssaker, beskriver behandlingen i retten som mindre betryggende og rettferdig enn Latza ga inntrykk av, skriver Berit Nøkleby.[18] EtterkrigstidenHans Latza ble leder for et forsikringsselskap i Stuttgart etter krigen.[4] Han vitnet i 1960-årene i saken mot Gestapo-sjefen Hellmuth Reinhard.[19] Referanser
|
||||||||||||||||||||||||||||
