|
Helmut Käutner
Helmut Käutner (født 25. mars 1908 i Düsseldorf i Det tyske keiserrike, død 20. april 1980 i Castellina in Chianti i Italia) var en tysk regissør, skuespiller og kabaretartist som var fremtredende i Tyskland på 1940- og 50-tallet med en rekker populære, upolitiske filmer som kjennetegnes av poetisk realisme som Nattfugler i St. Pauli (Große Freiheit Nr. 7) og Unter den Brücken. I flere av filmene kritiserte han militarisme og byråkrati, blant annet i Autostrada (1946), Den siste broen (1954), Djevelens general (1955) og Himmel uten stjerner (1955). Liv og virkeBakgrunnHelmut Käutner ble født i Düsseldorf, men vokste opp i Essen. Han studerte blant annet filosofi og teatervitenskap ved Universitetet i München. TeaterI München var han i 1930 med og dannet en kaberetgruppe som gjennom sin innsats ved feiringen av Goetheåret i 1932 fikk suksess og fikk turnere i den tyskspråklige verden. Gruppen fremtrådte også i filmen Kreuzer Emden fra 1932. Käutner ble raskt en etablert skuespiller og regissør på teaterscener. FilmI 1939 regisserte han sin første langfilm, Kitty und die Weltkonferenz, som imidlertid ble forbudt i Tyskland straks etter premieren, med henvisning til «pro-britiske tendenser». Käutner så deretter til å holde sine filmer upolitiske. Med unntak av filmen På gjensyn, Franziska! (Auf Wiedersehn, Franziska) fra 1941, der myndighetene fremtvang en krigspropagerende avslutning, er Käutners filmer fra nazistårene utpreget upolitiske. De kjennetegnes i stedet av en poetisk realisme som også vant tilhengere i utlandet. Blant hans viktigste filmer fra den tiden var Ronanze in Moll (1943), Große Freiheit Nr. 7 (1944) og Unter den Brücken (1945). Den sistnevnte gikk nesten tapt i andre verdenskrigs siste fase. Men to kopier ble reddet over til Sverige, og filmen kunne senwre befeste en fremtredende stilling i den tyske filmhistorien.[7] Etter krigen deltok Helmut Käutner i omorganiseringen av landets teaterverden. Allerede i 1947 var han returnert til filmen, med Autostrada som var Vest-Tysklands aller første langfilm. Blant hans tyske etterkrigsfilmer er Den siste broen (1954), Der Teufels General (1955) og Der Hauptmann von Köpenick (1956), som ble fremgangsrike både i hjemlandet og utenlands. Mot slutten av 1950-tallet produserte han også to amerikanske filmer. I Hollywood fikk han egentlig ingen suksess, hvorpå han returnerte til hjemlandet med en mer ujevn produksjon.[8] På 1960-tallet ble Käutners karriere i kinofilmen stadig mer perifer, men han var produktiv innen fjernsyn og radioteater. Käutner sto bak en rekke populære hørespill, først for Radio Hamburg og senere NWDR. Han var også en kjent kabaretartist i Tyskland og skrev teksten til fler av sangene i filmene han regisserte. I 1977 pensjonerte han seg og slo seg ned i Toscana. Året derpå ble han utnevnt til æresprofessor av Berlins senat. Han døde i sitt hus i Italia i 1980.[7] Filmer i utvalgsom skuespiller
som regissør
Referanser
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
