|
Inge Lehmann
Inge Lehmann (1888–1993) var en dansk seismolog og geofysiker som oppdaget jordens indre kjerne.[14][15] I 1936 postulerte hun på grunnlag av eksisterende seismiske data, eksistensen av en indre kjerne med andre fysiske egenskaper enn den ytre, i stedet for en enkelt flytende kule. Seismologer, som ikke før hadde klart å legge frem en fungerende hypotese for å forklare observasjonen om at P-bølgen skapt av jordskjelv slakket ned i jordens indre, godtok hurtig konklusjonen hennes. Liv og virkeOppvekst og utdanningInge Lehmann ble født og vokste opp i Østerbro, en del av København. Faren hennes var en eksperimentell psykolog ved navn Alfred Georg Ludvik Lehmann (1858–1921). Hun mottok skoleutdanning fra en pedagogisk progressiv videregående skole ledet av Hanna Adler, Niels Bohrs tante.[16][17] Ifølge Lehman selv var det faren og Adler som mest påvirket henne intellektuelt. Hun studerte matematikk ved Københavns Universitet og University of Cambridge, med avbrudd grunnet dårlig helse.[18] Hun fortsatte matematikkstudiene i Cambridge fra 1910 til 1911 ved Newnham College. I 1911 vendte hun tilbake fra Cambridge grunnet utmattelse og satte studiene til side en stund. Hun utviklet gode beregningsevner på et aktuarkontor der hun jobbet i noen år før hun vendte tilbake til studiene ved Københavns Universitet i 1918. Hun fullførte candidatus magisterii i fysisk vitenskap og matematikk i løpet av to år. Da hun vendte tilbake til Danmark i 1923, takket hun ja til en stilling ved Københavns Universitet som assistent for J.F. Steffensen, professor i aktuarvitenskap.[19] Karriere Etter noen år i arbeid i forsikringsbransjen ble hun assistent for Niels Erik Nørlund, som ga henne oppgaven om å sette opp seismologiske observatorier i Danmark og Grønland. Begynnelsen for Lehmanns interesse for seismologi dateres til denne perioden. I 1928 sto hun i geodesieksamen og takket ja til stilling som statsgeodet og avdelingsleder for seismologi ved Danmarks Geodætisk Institut ledet av Nørlund. I publikasjonen titulert P', var Lehmann den første til å tolke P bølgeankomster som uforklarlig dukket opp i P bølgeskyggen av jordens indre som refleksjoner av jordens indre kjerne.[21] Andre ledende seismologer på den tiden, som Beno Gutenberg, Charles Richter og Harold Jeffreys, tok til seg denne forklaringen innen to til tre år. Andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen satte kjepper i hjulene for Lehmanns arbeid og muligheten hun hadde til å holde kontakt med internasjonale kolleger. I 1952 ble Lehmann vurdert for professorat ved Københavns Universitet, men ble til sist ikke oppnevnt. I 1953 pensjonerte hun seg fra sin stilling ved det geodetiske institutt. Hun flyttet så til USA i flere år og samarbeidet med Maurice Ewing og Frank Press om undersøkelser av jordskorpen. I dette arbeidet oppdaget hun en annen seismisk diskontinuitet som ligger mellom dybdene 190 og 250 km og bærer nå navnet Lehmanndiskontinuiteten etter henne. Priser og utmerkelserHun mottok mange utmerkelser for sine vitenskapelige prestasjoner, blant dem Gordon Wood-prisen (1960), Emil Wiechert-medaljen (1964), Videnskabernes Selskabs guldmedalje (1965), Tagea Brandt Rejselegat (1938 og 1967), Fellow i Londons Royal Society i 1969,[22] William Bowie-medaljen (1971, som første kvinne), og Amerikas seismologiske samfunns medalje i 1977. Hun mottok æresdoktorgrader fra Columbia University i 1964 og fra Københavns Universitet i 1968 i tillegg til tallrike æresmedlemskap. Asteroiden 5632 Ingelehmann er oppkalt etter henne. I 1997 etablerte den Amerikanske geofysiske union Inge Lehmann-medaljen for å ære «fremragende bidrag til forståelsen av strukturen, oppbygningen og dynamikken til jordens skorpe og mantel». I anledning 127-årjubeleet for hennes fødsel dediserte Google en verdenomspennende Google Doodle til hennes ære.[23][24] Viktige publikasjoner
Referanser
Bibliografi
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
