|
Kontinentalkeltiske språkKontinentalkeltiske eller fastlandskeltiske språk er de keltiske språk, i dag samtlige utdødde, som ble snakket på det europeiske kontinentet i motsetning til øykeltiske språk (keltisk på De britiske øyer). Kontinentalkeltiske språk ble snakket av folkeslag som var kjent av romerske og greske skribenter som keltoi, celtæ, galli og galatæ. Disse språkene ble snakket fra Iberia til Balkan og i Lilleasia. Dokumenterte språkSelv om det er sannsynlig at disse folkeslagene over hele Europa i førromersk tid snakket keltiske språk og varianter av keltisk som skilte seg fra hverandre både som dialekt og språk, er det kun fire av disse språkene som er blitt dokumentert:
Ytterligere to språk kan muligens bli listet som kontinentalkeltisk:
Lepontisk ble snakket på den sørlige siden av Alpene. Språket er generelt betraktet som en tidlig dialekt av gallisk, og galatisk kan ha vært en sen dialekt av dette igjen. Det er dokumentert i en rekke inskripsjoner foruten også stedsnavn. Gallisk var et av språkene som ble snakket i Gallia og dets omgivelser. Det er ofte blitt betraktet at gallisk ble delt i to dialekter, cisalpinsk på den italienske siden[3] og transalpinsk på den franske. Gallisk er bevitnet i en rekke inskripsjoner foruten også stedsnavn og navn på gallisk stammer i skriftene til klassiske forfattere. Det kan ha vært et underspråk til bretonsk, som nevnt nedenfor. Galatisk ble snakket i området rundt Ankara. Klassiske skribenter sier at språket var likt det som ble snakket i Gallia. Det er også bevis på en invasjon av keltisketalende stammer fra Europa inn i Lilleasia. Keltiberisk er det navn som er gitt til språket i nordøstlige Iberia mellom vannkildene Douro, Tajo, Júcar og Turia, og Ebro. Det er attestert ved rundt 200 inskripsjoner foruten også stedsnavn. Det var forskjellig fra iberisk språk. Lusitansk ble snakket i området mellom elvene Douro og Tagus i hva som i dag er Portugal og deler av Spania. Det er kun attestert ved fem inskripsjoner, sammen med ulike stedsnavn. Det blir stundom hevdet at det er keltisk språk, men kravet blir også bestridt i litteraturen. Norisk ble snakket i Østerrike og Slovenia (tilsvarer den romersk provinsen Noricum), men kun to fragmenterte tekster er bevart, og det er for lite til å trekke konklusjoner. Bruken av begrepetDet moderne begrepet kontinentalkeltisk eller fastlandskeltisk er brukt i motsetning til øykeltisk. Mens de fleste forskere er enige om at øykeltisk er en særskilt gren av keltisk,[4] som har gjennomgått felles lingvistiske nyvinninger, er det ingen bevis for at kontinentalkeltisk kan bli tilsvarende gruppert. Isteden er kontinentalkeltisk et polyfyletisk begrep som refererer ganske enkelt til de keltiske språk som ikke er øykeltiske. Ettersom det er så lite materiale som har blitt bevart fra noen av de kontinentalkeltiske språkene, har det vært vanskelig å gjennomføre lingvistiske analyser basert på komparative metoder. Imidlertid har en del forskere sett på brittonske språk og galliske som en undergruppe av indoeuropeiske, se Keltiske språk. Kontinentalkeltiske språk er P-keltisk, unntatt for keltiberisk som er Q-keltisk, og har hatt en påvirkning på latin, særlig i Frankrike. Bemerkning om bretonskSelv om bretonsk er snakket på fastlandet i Europa, og har det i tusen år, er det likevel ikke betraktet som et av de kontinentalkeltiske språk. Det er et brittonsk språk nært beslektet med walisisk og kornisk, selv om det har blitt foreslått at det er gallisk undergruppe i dialekten i Vannes i Frankrike.[5] François Falc'hun betraktet bretonsk som en etterkommer av gallisk, men historisk og lingvistiske bevis viser noe helt annet. Referanser
Litteratur
|
