|
Maximilian Kaller
   Maximilian Josef Johann Kaller (født 10. oktober 1880 i Beuthen i Oberschlesien i kongedømmet Preussen i keiserdømmet Tyskland, død juli 1947 i Frankfurt am Main i Den amerikanske okkupasjonssone i Tyskland) var tysk katolsk biskop av Ermland i Øst-Preussen. Liv og virkeBakgrunnMaximilian Kaller var den andre av åtte barn i en kjøpmannsfamilie i Øvre Schlesien. I 1899 bestod han sin abitureksamen. Deretter begynte han sin teologiske utdannelse i Breslau, hvor han studerte med blant andre Clemens Baeumker, Aloys Schäfer og Max Sdralek.[3] PrestI 1903 ble han presteviet i Breslau. Opprinnelig var han kapellan i Groß Strehlitz i Øvre Schlesien, og hans første sogneprestembete var som misjonspastor i St. Bonifatius menighet på øya Rügen i Vorpommern.[4] Fra 1917 var han sogneprest i menigheten St. Michael (Berlin-Mitte). I 1926 ble han utnevnt til administrator for den apostoliske administrasjon Schneidemühl. Biskop av Ermland1930-1933I 1930 ble Maximilian Kaller utnevnt til biskop av Ermland. Han ble ordinert til biskop den 28. oktober 1930 av den apostoliske nuntius til Det tyske rike, erkebiskop Cesare Orsenigo; medkonsekratorer var Edward Aleksander Wladyslaw O'Rourke, biskop av Danzig, og Johannes Hillebrand, hjelpebiskop i Paderborn. Hans bispesete var Frauenburg. I 1932 ledet han en bispedømmesynode, ikke minst for å gjøre det ermlandske presteskapet kjent med hans mål og metoder innen sjelesorgen.[5] Noen måneder etter at NSDAP tok makten i januar 1933, ble Reichskonkordat inngått og undertegnet i Vatikanet den 20. juli; det skulle sikre den katolske kirkes og befolknings rettigheter. Fra tidlig av viste det seg at Hitlers regime ikke følte seg bundet av det i særlig grad. 1934-1945Bispedømmet Ermland omfattet hele Øst-Preussen, og likesom biskop Kallers hjemprovins Schlesien var det overveiende protestantisk (luthersk) befolkning. Men det var en betydelig katolsk minoritet i begge provinsene, og tydelig geografisk avgrenset: Både Kallers området der Katter var født - Øvre Schesien - og det katolske kjerneområde i hans bispedømme, var overveiende katolsk. Den fremvoksende nasjonalsosialistiske bevegelsen hadde liten støtte i de katolske områdene (se kart), og den katolske kirken ble sett på med mistenksomhet og ble diskriminert. Biskop Kallers arbeid i nazitiden tegner et differensiert bilde. I startfasen av NS-staten kom Kaller gjentatte ganger i konflikt med regimet: han organiserte bispedømmevalfarter, blant annet til Dietrichswalde, som var den polske ermlandske minoritetens marianske pilegrimsmål. Maximilian Kallers forgjengere biskopene Andreas Thiel og Augustinus Bludau, hadde alltid unngått å delta i slike valfarter. I september 1934 holdt Kaller kirkeinnvielsesprekenen på tysk og etter messen på polsk. En preken på polsk i november 1934, som begynte med ordene «Elskede polske folk», utløste en klage på ham til Berlin fra den østprøyssiske Gauleiter, Erich Koch. I et hyrdebrev fra april 1935 skrev biskop Kaller: «Den katolske kirke i Øst-Preussen er for tiden i den største trengsel. […] En storm-ordre [Sturmbefehl]) fra S.A. krever at man øyeblikkelig trer ut av katolske foreninger under trussel av øyeblikkelig oppsigelse. Vår Katolske Aksjon beskyldes for høyforræderi.» Kontroversen fortsatte i 1937. Da ble Kallers fastehyrdebrev konfiskert, og Ermländische Zeitungs trykkeri ble ekspropriert etter at 30 000 eksemplarer av pave Pius XIs antinazistiske encyklika Mit brennender Sorge var blitt trykket der. I det videre løp av 1937 var det arrestasjoner og domfellelser av bispedømmets presteskap og lekfolk. Alle katolske foreninger ble forbudt. I fastebrevet fra 1938 sier Kaller: «Vi er nlitt fritt vilt [Vogelfrei][6], andre kan håne og baktale oss. Vi kan ikke komme med ett ord til motmæle. Noen samvittighetsfrihet er det ikke lenger tale om.» Den biskoppelige sekretær Gerhard Fittkau ble forhørt av Gestapo i Frauenburg og skrivemaskinen hans ble konfiskert på grunn av publikasjon og duplikasjon av hyrdebrev. Etter flere avhør av Gestapo i Königsberg ble han forvist fra Ermland i 1939 som «statsfiende». Fra 1939 kan man imidlertid se en endring av Kallers klare linje. Regjeringspresidiet i Allenstein krevde en reduksjon i antall polske gudstjenester i Allensteins Sankt Jakobus-kirke, hvorpå Kaller instruerte erkeprest Hanowski i august 1939: «Jeg beordrer herved at, i lys av de urolige, spente tidene i alle byer i bispedømmet, det inntil videre avstås fra polske prekener og polsk sang.» Den 10. juni 1939 ble han gjort til apostolisk administrator også av Memel/Klaipeda. Dette var den såkalte Memelstripen, som hadde vært del av keiserriket Tyskland (og bispedømmet Ermland frem til tidlig i mellomkrigstiden (1920), men som fra 1923 og frem til det første krigsåret av andre verdenskrig var blitt styrt som litauisk. Den 25. januar 1941 uttrykte han seg i et hyrdebrev helt patriotisk: «Vi bekjenner oss med glede til det tyske folkefellesskap og føler oss uatskillelig knyttet til det i gode og i dårlige dager [...] I denne ekte kristne ånd gjennomlever vi nå også ved helhjertet vårt folks store kamp for å sikre det liv og plass i verden. Vi skuer med beundring på vår hær som i heltemodig kamp under fremragende ledelse har oppnådd og fortsetter å oppnå enestående fremganger. Vi takker Gud for Hans bistand. Nettopp som kristne vi er fast bestemt på å bruke all vår styrke for å sikre fedrelandets endelige seier. Som troende kristne gjennomglødet av Guds kjærlighet, står vi trofast til vår Fører, som veileder vårt folks skjebne med sikker hånd».[7] Den 7. februar 1945 ble han tvangsdeportert fra Ermland av SS på grunn av Den røde armés truende nært forestående erobring av området. Biskop Kaller ble først forvist til Danzig, senere til Stendal, og så til Halle an der Saale. Der fant han tilflukt på St. Elisabethsøstrenes sykehus. I midten av april 1945 ble Halle okkupert av amerikanske styrker. I begynnelsen av juli 1945 trakk amerikanerne seg ut av Sachsen-Anhalt og Halle kom til den sovjetiske okkupasjonssonen (SBZ). Den 16. desember 1945 presteviet han Gerhard Matern i St. Gertrud-kirken i Eisleben. EtterkrigsåreneBiskop Kaller og mange sivile vendte tilbake til Ermland etter at de militære fiendtlighetene var over. Imidlertid ble Kaller informert av den polske primas, kardinal August Hlond, om at paven hadde trukket tilbake hans jurisdiksjon.[8] Deretter bosatte han seg vest i Tyskland. I 1946 ble han utnevnt av pave Pius XII til pavelig spesialrepresentant for de fordrevne fra tidligere tyske områder (Heimatvertriebene). Den 7. juli 1947 døde plutselig biskop Kaller av et hjerteinfarkt i Frankfurt am Main. Han ble gravlagt 10. juli 1947 ved siden av sognekirken St. Marien i Königstein im Taunus. SaligkåringsproseessSiden 1990-årene har Bischof-Maximilian-Kaller-Stiftung e. V. arbeidet med å holde biskop Kallers minne levende og støtte opp om en saligkåringsprosess. Den 4. mai 2003 ble en slik prosess formelt innledet under en ermelandsk valfart til Werl. EpiskopalgenealogiHans episkopalgenealogi er:
Litteratur
Referanser
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
