|
Nord-Koreas bortføring av japanske borgereI 1970- og 1980-årene bortførte Nord-Korea et ukjent antall japanere som de tok til Nord-Korea. Den yngste av dem var Megumi Yokota, som var 13 år gammel da hun ble bortført.[1] Noen av dem ble bortført fra Japan av nordkoreanske agenter som gikk i land fra spionskip, mens andre ble lurt til Nord-Korea med tilbudt om godtbetalte midlertidige jobber mens de var på ferie i Vest-Europa, og deretter nektet å reise hjem. Nord-Korea skal også ha også bortført borgere av Thailand, Sør-Korea, Frankrike, Italia, Nederland, Romania, Libanon og Syria.[2][3] Målet med disse aksjonene var å skaffe vanlige, unge japanere som skulle lære opp nordkoreanske agenter i japansk språk og levemåte slik at de kunne gi seg ut for å være japanere ved oppdrag i utlandet, særlig i Sør-Korea.[1][4] Den japanske regjeringen mener at spionsentralen som utførte bortføringene var under direkte kontroll av Kim Jong-il.[5] De bortførtes nøyaktige antall er uvisst (Japans politimyndighet mener det kan være så mange som 800), men den japanske regjeringen anerkjenner 17 offisielt som bortført.[6][7] Japans politimyndighet ettersøker via Interpol elleve personer som de mener var involvert i bortføringene.[8] Nord-Koreas myndigheter innrømmet at det bortførte tretten japanere, og sa at åtte av dem døde,[9] men de sa at planleggingen og utføringen ble utført av «en spesialgruppe som ble drevet av blind fedrelandskjærlighet og misforstått heltemot», og at de skyldige hadde blitt straffet.[4] De som vendte tilbake til JapanSom følge av Japans statsminister Junichiro Koizumis historiske reise til Nord-Korea den 17. september 2002, fikk en gruppe på fem bortførte japanere tillatelse av nordkoreanske myndigheter til å returnere midlertidig (10 dager) til Japan.[10] Alle fem hadde familiemedlemmer, barn og/eller ektefelle, som måtte være igjen i Nord-Korea som gisler. De returnerte den 15. oktober 2002, og deres navn er: Yasushi Chimura, Fukie Hamamoto, Kaoru Hasuike, Yukiko Okudo og Hitomi Soga.[1] Yasushi Chimura og Fukie Hamamoto hadde giftet seg i Nord-Korea, og de har tre barn. Kaoru Hasuike og Yukiko Okudo hadde giftet seg i Nord-Korea og har to barn.[11] Hitomi Soga hadde giftet seg i Nord-Korea med Charles Robert Jenkins, en amerikaner som deserterte i 1965 fra amerikanske styrker stasjonert i Sør-Korea. De har to barn. Den japanske regjeringen rådet dem å ikke reise tilbake til Nord-Korea, og lovet dem å gjøre alt som sto i deres makt via diplomatiske kanaler for å få familiemedlemmene ut av Nord-Korea. Dette skjedde i mai 2004, etter et nytt besøk til Nord-Korea av Junichiro Koizumi. Imidlertid, valgte familien til Hitomi Soga å ikke reise til Japan, fordi mannen til Hitomi Soga, Charles Robert Jenkins, var redd for å bli arrestert og utlevert av japanske myndigheter til USA. I juli 2004 ga den nordkoreanske regjeringen familien til Hitomi Soga tillatelse til å møte henne på et nøytralt sted, i Jakarta, Indonesia.[12] Som resultat av denne gjenforeningen, bestemte familien seg for ikke å vende tilbake til Nord-Korea, etter at japanske myndigheter hadde uoffisielt forsikret Charles Jenkins om at han ikke ville bli fengslet over en lang periode av amerikanske myndigheter på grunn av deserteringen 40 år tidligere. Charles Jenkins overga seg den 11. september 2005 til amerikanske militærmyndigheter på militærbasen i Zama, Kanagawa, Japan, og ble dømt av en amerikansk militærdomstol til 30 dager i fengsel og avskjediget i unåde.[13] De bortførte som er anerkjent av den japanske regjeringen
Referanser
LitteraturRobert S. Boynton, The Invitaion-Only Zone: The True Story of North Korea's Abduction Project, Farrar, Straus and Giroux, New York, 2016 |
