Organizzazione Gladio

Organizzazione Gladio, eller kort Gladio (fra latin Gladius, et kort tveegget sverd), var den italienske greinen av det hemmelige militære nettverket som ble organisert i NATO-landene og enkelte andre land under den kalde krigen. Organizzazione Gladio var det første nettverket som ble oppdaget og kjent for allmennheten, og parallelle nettverk i andre land fikk ofte tilnavnet «Gladio-operasjoner». I Norge var den nasjonale varianten best kjent under navnet Stay-Behind.

Organizzazione Gladio ble opprettet mellom 1953 og 1958 av Italias forsvarsminister Paolo Emilio Taviani, og under hans ledelse.^[1]

Den 24. oktober 1990 innrømmet den kristeligdemokratiske statsministeren Giulio Andreotti at organisasjonen var en «struktur av informasjon, reaksjon og beskyttelsestiltak», med hemmelige våpenlagre og hemmelige hæravdelinger. Det kom også for dagen at General Giovanni de Lorenzo i 1964 deltok i et stille statskupp («operasjon Solo») hvor det italienske sosialistpartiet ble tvunget til å forlate regjeringen.^[2]

Gladio hadde en spenningskapende strategi (la strategia della tensione) ved å utføre terroraksjoner med flest mulig uskyldige offer, og å legge skylden på den politiske venstresiden for å skremme befolkingen fra å gi kommunispartiet makt. En rekke slike terroraksjoner ble utført i Italia i 1970- og 1980-årene^[3]

Den italienske regjering fikk mye kritikk etter innrømmelsene i 1990, da den lovet å avvikle sin «hemmelige hær». Italias regjering forsvarte seg med at slike «hemmelige hærer» fantes eller hadde eksistert i alle andre vesteuropeiske land. Dermed tok det ikke lang tid før det ene etter det andre lands grupper ble avslørt. I noen land hadde Stay-Behind gruppene utført tilsvarende terroraksjoner. I andre land hadde gruppene begrenset seg til sin rolle som okkupasjonsberedskap.

I 1974 ble direktøren for de Italienske hemmelige tjenester, General Vito Miceli, dømt for å ha organisert et hemmelig nettverk bestående av private og militære, med formålet å «fremkalle et væpnet opprør for å skape en ulovlig endring i Italias konstitusjon og styresett.» Under rettssaken ropte Miceli at: «Selvfølgelig gjorde jeg det, men kun fordi USA og NATO ba meg om å gjøre det.»^[3]

Forsøk fra journalister og politikere på å undersøke saken ble avvist av myndighetene med begrunnelsen at dette var statshemmeligheter.^[4]
Den fascistiske terroristen Vincenzo Vinciguerra påberopte seg samarbeid med Gladio, og bekreftet organisasjonens eksistens under rettssaken i 1984.

Sommeren 1990 etterforsket den Italienske statsadvokaten Felice Casson terroraksjoner utført av grupperinger fra den ekstreme høyresiden.
Under etterforskningen kom han over dokumenter som pekte mot at det eksisterte en hemmelig hær i Italia, organisert under NATO, og under kontroll av CIA. Dokumentene viste at slike hemmelige hærer eksisterte over hele Vest-Europa.
Casson fant dokumentene i arkivene til det Italienske hemmelige politiet SISMI (Servizio Informazioni Sicurezza Militare), tidligere kjent som SID (Servizio Informazione Difesa) og SIFAR (Servizio Informazioni Forze Armate).^[3]

Det mest signifikante dokumentet var datert 1. juni 1959, og bar navnet SIFARs spesialstyrker og operasjon Gladio (italiensk: Le Force Speciali Del SIFAR E L'Operazione Gladio).^[5]
Dokumentet la vekt på at nest etter en Sovjetisk invasjon var NATO og CIAs største frykt en «intern undergravning», først og fremst ved at det Italienske kommunistpartiet skulle komme til å få for stor makt (dette var en reell frykt, partiet var på denne tiden i sterk vekst.) SIFAR og Gladio skulle utføre operasjoner i henhold til de to nevnte «krisesituasjonene».
Dokumentet konkluderer med at SIFAR, sammen med den Italienske forsvarsministeren, med dette bekreftet en avtale mellom CIA og SIFAR som var inngått den 26. november 1956, og som beskrev Gladios operasjoner i nærmere detalj.^[5]
Casson informerte det Italienske senatet om sine funn.^[3]

Parallelt med statsadvokat Cassons undersøkelser drev også en spesialkomité fra det Italienske senatet, ledet av senator Libero Gaultieri, undersøkelser rundt mystiske massakrer og terrorhandlinger i Italia.
2. august 1990 reiste Gaultieri krav om at statsminister Giulio Andreotti måtte gi senatskomitéen en forklaring om «eksistensen, karakteristikker, og formålet med en parallell og okkult struktur som det blir hevdet opererer innenfor de hemmelige tjenester med målsetning om å påvirke landets politiske liv.»

24. oktober 1990 gav Andreotti sitt svar i en ti siders rapport. Han bekreftet eksistensen til Gladio, og at Gladio fremdeles var aktiv. Med referanser til dokumentet fra 1959 bekreftet statsministeren avtalen fra 1956, og sa at denne var en videreføring av tidligere avtaler mellom CIA og Italias myndigheter fra tiden etter annen verdenskrig.
Andreotti bekreftet også at Stay-Behind nettverket i Europa ble kontrollert og koordinert av NATO, gjennom de hemmelige komiténe CPC (Clandestine Planning Committee), og ACC (Allied Clandestine Committee.) Statsministeren la til at ACC hadde ansvaret for «nettverkene for tildekning og flukt mellom de deltagende nasjoner.»
Videre hadde CIA plassert ut mer enn hundre våpen-depoter rundt i Italia til Gladios dispensasjon.^[3][6]

Andreottis rapport til senatskomitéen ble lekket til pressen og forårsaket en større skandale. Pressen jaktet videre, og på grunnlag av rapporten ble blant annet en del våpen-depoter funnet, ett av dem ved og i en katolsk kirke.^[3]

Etter å ha blitt satt under kraftig politisk press gikk Andreotti foran parlamentet og sa at skandalen ikke kun omfattet ham, alle Italias statsledere hadde vært informert om skandalen. Siden dette impliserte ledere fra mange av Italias partier stilnet kritikken.^[3]

Det sveitsiske forskningsprosjektet Secret Warfare : Operation Gladio and NATO's Stay-Behind Armies ved Center for Security Studies, er det eneste kjente prosjektet som har tatt for seg Stay-behind i Europa i sin helhet. Ifølge rapporten fra dette studiet utførte Gladio, i et forsøk på å bremse sosialistenes fremgang i Italia, aksjoner i samband med italienske høyre-ekstremister, en serie bombeangrep på offentlige steder med «flest mulig uskyldige offer». Skylden ble lagt på den italienske politiske venstresiden. Målsetningen var å skape terrorfrykt i den italienske befolkningen og å få dem til å vende seg til staten og be om mer sikkerhet. Teknisk utstyr og sprengstoff ble forsynt av Gladio-gruppen, og det hemmelige politiet beskyttet personene som hadde deltatt i aksjonene fra straffeforfølgelse.
Både CIA og NATO har i lang tid nektet å svare på spørsmål om sin delaktighet i planleggingen av disse aksjonene.^[7][8]

• Stay-behind i Europa
• Stay-behind i Norge