Stora Sjöfallet
Stora Sjöfallet, (lulesamisk; Stuormuorkkegårttje) er en foss i Luleälven nord i Sverige. Den ligger i den nordvestlige delen av Jokkmokk kommune. Fossen var meget imponerende før kraftutbyggingen og ble ofte kalt «Nordens Niagara». Den var hovedårsaken til at Stora Sjöfallets nasjonalpark ble opprettet. Idag er imidlertid vannføringen som regel ganske beskjeden. BeskrivelseFallene utgjør den naturlige vannveien mellom innsjøene Kårtjejaure (415 moh) og Langas (375 moh). Det besto av fem separate fall over to nivåer, og hvert fall ble oppkalt etter en person som hadde vært viktig for Lapplands utvikling. Hermelin- og Læstadius-fallene lå parallelt på det øverste nivået og hadde en fallhøyde på 27 meter, mens Düben-, Pettersson- og Widmark-fallene lå ved siden av hverandre på det 13 meter høye nedre nivået.[1] Med en gjennomsnittlig vannføring på 165 m³/s[2] var Stora Sjöfallet blant de største og kraftigste fossene i Europa, og var et av Sveriges mest fotograferte naturobjekter. HistorieI 1890 bygde Svenska Turistföreningen (STF) en liten hytte i nærheten av fallene.[3] Området var da svært vanskelig tilgjengelig. Det kunne ta opptil en ukes vandring for å nå det, men likevel tiltrakk Stora Sjöfallet seg mange turister. I 1909 ble Stora Sjöfallet nasjonalpark opprettet, som en av Sveriges ni første nasjonalparker. Nasjonalparken skulle beskytte fossefallene og et stort område i fjellene rundt dem.[3] I 1914 ble Porjus kraftverk åpnet lengre ned i vassdraget, og etter utvidelsen av jernbanen til Porjus i 1925 ble området mer tilgjengelig. STF opprettet en båtrute som kunne ta turistene direkte til fallene via Stora Lulevatten og Langas. Båtruten fortsatte til 1965, da det ble bygget vei helt til Vietas. Men kraftutbyggingen stanset ikke med byggingen av Porjus. Kraftselskapet Vattenfall ønsket å regulere vannføringen i elva for bedre å kunne tilpasse produksjonen i Porjus til etterspørselen. I 1919 fjernet derfor den svenske riksdagen 120 km² fra nasjonalparken for å muliggjøre byggingen av Suorvadammen oppstrøms for Kårtjejaure, syv kilometer nordvest for fallene.[3] Reguleringen av vannføringen etter demningen medførte at vårflommene ble kraftig redusert. Demningen ble også bygget tvers over Lilla sjöfallet, som dermed forsvant for godt.[4] Det siste slaget kom i 1972, da demningen ble utvidet og det ble bygget en tunnel som førte mesteparten av vannføringen til Vietas kraftverk ved Langas. Fossen fikk nå vann kun fra det lokale tilløpet nedenfor demningen, med en gjennomsnittlig vannføring på 6 m³/s, eller rundt 4% av det opprinnelige. Det er nå permanent vannføring bare i Hermelins fall og Widmarks fall. Fra Suorvademningen slippes det vann bare unntaksvis, og i korte perioder.[5] Galleri
Referanser
|