|
Theodor Fontane
 Henri Theodore Fontane (født 30. desember 1819 i Neuruppin, død 20. september 1898 i Berlin) var en tysk forfatter, poet og journalist. Han skildret den berlinske middelklassens liv og verdinormer i sine romaner fra 1880- og 1890-årene[17], og regnes som den førende romanforfatteren innenfor naturalismen i Tyskland, og som en av Tysklands viktigste forfattere. Unge årHan tilhørte en hugenottisk familie, og var sønn av apotekeren Louis Henri Fontane. Etter fullført gymnas utdannet også han seg til apoteker. Samtidig begynte han å skrive, og hans første novelle, «Geschwisterliebe», ble publisert i 1839. Dessuten begynte han å skrive for ulike aviser. Etter å ha jobbet ved forskjellige apoteker i ulike byer i dagens østlige Tyskland flyttet han i 1845 til Berlin. Han deltok kort i den tyske revolusjonen 1848/49. I 1849 ga han opp apotekeryrket og ble journalist og forfatter på heltid. I 1850 giftet han seg med Emilie Rouanet-Kummer (1824–1902); paret fikk sju barn fra 1851 til 1864, hvorav fire levde opp. I 1851 ble han ansatt i den konservativ-pietistiske Kreuzzeitung (egentlig Neue Preussische Zeitung) og jobbet fra 1852 også for bladet Centralstelle für Preßangelegenheiten. Fontane ble Storbritannia-ekspert. Siden 1844 hadde han reist flere ganger til Storbritannia, og var korrespondent i London i perioden 1855-1859. Etter et regjeringsskifte i det prøyssiske kongehuset 1858, håpet han på en politisk liberalisering, ga opp sin korrespondentjobb og flyttet tilbake til Berlin. I tillegg til jobben ved Kreuzzeitung begynte han å skrive reiseskildringer fra sitt hjemmeområde Brandenburg. Slike skildringer var populære på denne tiden. Krigskorrespondent og forfatter Boken fremstår samtidig også som forfatterens «testament til samtid og ettertid: hans innsikt i det som truer vår verden, hans bekymring for fremtiden» i lys av militarismen og hans «håp om en edlere menneskeslekt»[18] Fontane sluttet i Kreuzzeitung i 1870, og jobbet deretter som teaterkritiker for den liberale Vossische Zeitung. Likevel tok han ferie i 1870 for å dekke den fransk-prøyssiske krig 1870/71. Han ble tatt til fange og mistenkt for spionasje. På intervensjon av rikskansler Otto von Bismarck ble han frigitt. Tidligere hadde han allerede vært krigskorrespondent under den andre slesvigske krig 1864 og den østerriksk-prøyssiske krig 1866. Hans første «litterære» skriverier var en serie med Wanderungen durch die Mark Brandenburg, en kåserende tekstsjanger med minner, anekdoter og observasjoner fra hans eget barndomsmiljø. Skildringene inneholdt også beskrivelser av den gamle tids landadel og embetsmenn som «overlevninger fra en annen tid» som gjorde at han etter hvert falt i unåde hos dem han skildret.[19] Etter flere reiser med konen til Østerrike, Italia og Sveits (1874-76) begynte han i en alder av 57 år å skrive det han siden skulle bli mest husket for, nemlig romaner. Han sluttet som journalist i Vossische Zeitung, og deretter kom utgivelsene tett helt frem til hans død. «En slik forsinket litterær karriere er ikke så sjelden nettopp på denne tiden da tysk litteratur syntes å tvile på seg selv. Men for Fontane var forsinkelsen dobbelt heldig; som romanforfatter kunne han dra nytte av iakttagelser han hadde gjort og livskunnskap han hadde ervervet seg gjennom mange år på reiser og som journalist.»[19] Både debutromanen Vor der Sturm (1878, «Før stormen») og Schach von Wuthenow (1883) var historiske romaner fra Napoleonskrigenes tid, og særlig i den første var vekten lagt på folkelivsskildringen.[19] Kvinneskildringen Effi Briest, som utkom som føljetong 1894-95 og i bokform i 1896, blir vanligvis ansett som hans hovedverk. Utroskapshistorien i Effi Briest inngår i et gjentagende tema i flere av hans samtidsromaner: L'Adultera (1882), Cécile (1887) og Unwiederbringlich (1892, «Uopprettelig»). «Fontanes talent lå ikke i oppfinnsomhet; alle hans bøker ligner hverandre i emnevalg, i struktur, i den lære de vil formidle. Verdien ligger i detaljrikdommen, i den fine analytiske evne […] En kvinne blir gift for ung med en for gammel mann. Fåfengt nøling før […] ekteskapsbruddet som blir gjennomført uten anger, men sjelden fører til lykke.»[19] I romanen Frau Jenny Treibel (1892) skildrer han Berlins nyrike med humor og ironi.[20] Fontanes ettermæleFlere av hans romaner er filmatisert flere ganger, særlig Effi Briest og Frau Jenny Treibel. VerkerRomaner, noveller, fortellinger og annet prosa
Referanser
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
