|
Titanic: Music from the Motion Picture
Titanic: Music from the Motion Picture er et album som inneholder filmmusikken til katastrofefilmen Titanic. Musikken er komponert, orkestrert og dirigert av James Horner. Albumet ble utgitt av Sony Classical 18. november 1997, og delvis på grunn av filmens internasjonale suksess gikk det raskt til topps på hitlister i rundt tjue land.[1] Med et salg på over 30 millioner eksemplarer har filmmusikken blitt et av verdens mestselgende album, og det er tidenes mest solgte album med hovedsakelig orkestral filmmusikk.[2] Musikken ble tildelt flere priser, deriblant Oscar og Golden Globe for beste musikk, og Grammypriser til hitsingelen «My Heart Will Go On». Albumets suksess førte til en etterfølger i 1998, Back to Titanic, samt to spesialalbum i 2012 i tilknytning til at filmen ble konvertert til 3D, Titanic: Music from the Motion Picture - Anniversary Edition og Titanic: Music from the Motion Picture - Collector's Anniversary Edition.[3] Filmen albumet er produsert for, følger to personer fra forskjellige samfunnsklasser som forelsker seg under RMS «Titanic»s dramatiske jomfrutur i april 1912. I løpet av storfilmen spilles de instrumentale numrene, mens «My Heart Will Go On» spilles under rulleteksten. For filmens regissør James Cameron, var musikken viktig for å øke den «emosjonelle virkningen av filmen,» og han sa musikken ble «alt jeg håpet og ba om at det skulle bli og mye mer.»[4] ProduksjonFilmregissør James Cameron ønsket opprinnelig at den irske artisten Enya skulle komponere filmmusikken, og han satte sammen en grovredigering av filmen med musikk av henne som midlertidig bakgrunnsmusikk. Da hun takket nei til oppdraget, valgte Cameron James Horner, som han hadde hatt et anstrengt forhold til etter deres samarbeid med Aliens. Under produksjonen av Aliens fikk Horner tidsproblemer da han ikke fikk sett filmen tidsnok, og han ønsket derfor å utsette premièren, noe Cameron nektet.[5] Horners arbeid med Braveheart gjorde imidlertid at Cameron valgte å overse gammel uenighet. James Horner komponerte filmmusikken med Enyas musikkstil i bakhodet. Den norske sangerinnen Sissel Kyrkjebø sang ordløst til musikken. Han hadde hørt 25–30 sangerinner, da han til slutt valgte Kyrkjebøs stemme for å skape den spesielle stemningen han ønsket i filmen.[6] Horner kjente til Kyrkjebø fra albumet Innerst i sjelen, og han likte spesielt godt hvordan hun sang «Eg veit i himmerik ei borg». Cameron sa senere til Verdens Gang at han mente at «Sissel synger fantastisk».[7] Kyrkjebø var ordløs vokalist i «Never An Absolution», «Rose», «Unable to Stay, Unwilling to Leave», «A Promise Kept», «A Life So Changed», «An Ocean of Memories» og «Hymn to the Sea». Den kanadiske sangerinnen Céline Dion, som ble kjent for filmlåter i 90-årene, sang filmens signaturmelodi, «My Heart Will Go On», etter å ha blitt overtalt av ektemann og manager René Angélil. Sangen er komponert av Horner og har tekst av Will Jennings. I utgangspunktet ville ikke Cameron ha en sang under rulleteksten, men Horner var uenig og komponerte sangen likevel, uten å fortelle det til regissøren. Cameron ombestemte seg da Horner presenterte den ferdige låten, men var likevel bekymret for at han ville bli kritisert for «å bli for kommersiell på slutten av filmen». «My Heart Will Go On» ble en hit over store deler av verden, inkludert Norge.[8] Låten vant senere Oscar for beste sang, og Horner takket James Cameron under utdelingen for å være i et «så godt humør den dagen», og viste til da han presenterte Cameron for sangen for første gang.[9] Blant andre artister som ble invitert til å levere sanger til filmen, var Grammy-vinneren Michael W. Smith. Han nevner i tekstheftet til sangen «In My Arms Again», fra albumet Live the Life,[10] at den var «inspirert og skrevet for filmen Titanic, takknemlig for å ha fått muligheten til å sende inn en sang; takknemlig for at den endte opp på denne plata.» Som korbakgrunn i noen av låtene benyttet Horner et digitalt kor i stedet for et ekte kor. Etter at orkestermusikken var spilt inn, la han det kunstige koret oppå opptakssporet. Tanken bak det å bruke elektronikk framfor et virkelig kor, var at man ville unngå «kirke»-lignende tonalitet. Musikk, tekst og komposisjon Åpningsmelodien, «Never an Absolution», starter med en sekkepipesolo som etterhvert blir avløst av treblåseinstrument akkompagnert av et valthorn og den ordløse sangen til Sissel Kyrkjebø.[11] Denne glir etter hvert over i «Distant Memories», som symboliserer minnene til den eldre kvinnen Rose da hun tenker tilbake på sine dager på skipet. Begynnelsen av «Southampton» har likheter med James Horners arbeid i Apollo 13, og blir brukt til å introdusere skipet i filmen.[11] I låten tar han i bruk sitt digitale kor, i tillegg til å benytte en pulserende bassrytme og akkordprogresjoner, som er svært lik Enyas «Book of Days».[11] «Book of Days» ble også brukt som en midlertidig erstatning for flere av låtene under klippingen av filmen, da disse ennå ikke var komponert.[11] Melodien «Rose», som gjerne blir kalt «Rose's Theme» for ikke å forveksles med den ene hovedpersonen, er filmens kjærlighetstema. Den blir av nettstedet Filmtracks.com beskrevet som «en slags kort orkestersuite».[11] I sangen akkompagneres Kyrkjebøs ordløse sang av piano, bassgitar og diverse treblåsere. Låten glir etterhvert over til kun piano og fløyte, der Filmtracks.com har ment det symboliserer parets kortvarige kjærlighetsforhold.[11] «Rose» ble senere delt i to og kombinert med «Unable to Stay, Unwilling to Leave» for å lage bakgrunnsmusikk til filmens avsluttende scene. I begynnelsen av «Leaving Port» bruker Horner «en elektronisk pulseringseffekt,» som angivelig er for «å etterligne et telegrafsignal» ifølge Filmtracks.com.[11] Effekten blir senere tatt i bruk som bakgrunn i «Hard to Starboard», der den avbryter en gjentakelse av kjærlighetstemaet for å skape en dramatisk stemning. Låten benyttes hovedsakelig i scenen hvor skipet kolliderer med isfjellet, men det finnes spor av den i sangene «The Sinking» og «Death of Titanic», som begge blir brukt til å visualiserie skipets forlis. «Hard to Starboard» er bygd opp av en elektrisk gitar, diverse messingblåseinstrumenter, trommer og piano. Filmtracks har skrevet at trompeten på slutten av sangen skal symbolisere «et fjernt rop om hjelp».[11] I «The Sinking» forsøker «de fragmenterte syntetiske elementene tappert å opprettholde sin harmoniske struktur», men ender med «å hoppe kaotisk fra sin tiltenkte tematiske base,» noe Filmtracks.com har sagt var for å reflektere skipets død.[11] Det samme konseptet preger «Death of Titanic», men da med «den høye tonehøydeelektronikken, som nesten tilsynelatende gråter etter hjelp.»[11] Horner benyttet harde slag på et piano i «The Sinking» for å understreke dramatikken, noe han tidligere hadde gjort i filmene Pelikanrapporten og Apollo 13. Filmtracks beskrev «A Promise Kept» som «melankolsk og med knapt hørbare rekker av tematiske fragmenter».[11] I sangen benyttes Kyrkjebøs svake toner, som også brukes i de to neste sporene, «A Life So Changed» og «An Ocean of Memories». Ifølge Filmtracks returnerte «A Life So Changed» tilbake til «den uhyggelige atmosfæren og instrumenteringen av åpningssporet.»[11] I «An Ocean of Memories», som ofte sammenlignes med «Distant Memories» på grunn av sin likhet, akkompagneres Horners digitale kor av Sissels sang, piano og et prikkende metallisk slagverkinstrument, der sangen senere ble brukt som inspirasjon for Horners arbeid i The New World.[11] I signaturlåten «My Heart Will Go On» benyttes kjærlighetstemaet «Rose» på nytt, og teksten til Will Jennings henviser til forholdet mellom Jack og Rose, og sier at Jack fortsatt eksisterte i Roses hjerte, selv om han var død.[12] Da Simon Franglen produserte singelen utvidet han innspillingen, og la til orkester på det siste refrenget. Da den ble utgitt til radio, ble den produsert videre av Walter Afanasieff, som tilføyde strykeinstrumenter og elektrisk gitar, i tillegg til å omorganisere deler av sangen. Låten glir etterhvert over i albumets siste spor, «Hymn to the Sea», som avslutter platen i et sakte tempo med diverse gjentakelser av «Rose», Kyrkjebøs ordløse sang, det digitale koret, sekkepiper og piano.[11] Utgivelse, mottak og kritikk
Titanics regissør James Cameron har sagt at filmmusikken er «det viktigste tillegget til skuespillernes arbeid for å øke den emosjonelle virkningen av filmen.»[4] Det viktigste for filmmusikken, ifølge Cameron, er at Horner «har gjort oss til ett med Jack og Rose.»[4] «Vi føler takten til hjertene deres i det de opplever (den) typen kjærlighet vi alle drømmer om å ha, men som vi sjelden finner.» Sissel Kyrkjebø fikk mye ros for sitt arbeid som vokalist, og Stephen Thomas Erlewine fra Allmusic sa at hun «gir en fin kontrast til Horners blanding av strykere, vokaler, orkestre, og synthesizere.»[13] Filmtracks.com mente imidlertid at «Sissels stemme kunne tjene som Roses musikalske identitet gjennom hele filmen,» og undret på hvorfor det ikke var hun som ble valgt til å synge «My Heart Will Go On», selv om de var fornøyd med arbeidet til Céline Dion.[11] Allmusic var svært fornøyd med albumet og har sagt at «mot alle odds leverer det akkurat hva det lover».[13] «Filmmusikken (...) er stor, uten å falle inn i det typiske melodramaet, og den delikate romantikken, uten å være sykelig sentimental; den tilbyr ekte følelser og spenning.»[13] «Det mest interessante tekniske aspektet ved musikken til Titanic er det faktum at det er skremmende enkel i konstruksjon og komposisjon,» har Filmtracks skrevet.[11] «Horner kan ofte tilføre betydelig intelligens inn i hans episke filmmusikk, men Titanic synes å ha blitt bygget spesielt med tanke på å tone ned for å falle sammen med de noe flate rollefigurene (...) og den opprinnelige naturkatastrofen som følger skipets undergang.»[11] Selv om de fleste anmeldere var svært positive til filmmusikken, ga Dagbladets Håkon Moslet terningkast 2, og skrev at «James Horner lesser på med svulstige lydtepper, orkestrert for å bygge opp stemningen i filmen, men stort sett helt udugelig til å behage via cd-spiller'n.»[14] Mye av anmeldelsen handlet om Kyrkjebøs arbeid, og Moslet mente hun ikke viste sitt særpreg, og at innsatsen var «altfor anonym og tilbaketrukket.»[14] Moslet ga imidlertid pluss til Dions arbeid på «My Heart Will Go On». Listeplasseringer og salgstallI USA gikk albumet fra en 11.-plass til en 1.-plass på Billboard 200 i januar 1998, en hitliste over de mest solgte platene i landet.[15] Den holdt seg på toppen i 16 uker før Before These Crowded Streets av Dave Matthews Band gikk til topps i mai.[16] Albumet solgte mer enn 30 millioner eksemplarer på verdensbasis,[17] derav elleve millioner i USA, noe som vil si at Titanic: Music from the Motion Picture solgte til elleve platinaplater i landet (RIAA).[18] I Norge lå platen på VG-lista i totalt 23 uker i 1998, derav med topplasseringer i uke 14 og 18.[19] Den debuterte på listen med en 24.-plass i uke 4, og hadde sin siste plassering på 36.-plass i uke 26.[20] Av IFPI Norge har albumet mottatt to platinaplater basert på et salg på 100 000 eksemplarer, noe som gjør den til en av de mest solgte i Norge i 1998.[21] I tillegg til i USA og Norge, gikk filmmusikken til toppen av hitlistene i minst 13 land, inkludert Storbritannia, Australia og Canada. I Storbritannia mottok albumet tre platinaplater basert på et salg på 900 000 eksemplarer (BPI),[22] i Australia fem platinaplater basert på 350 000 solgte eksemplarer (ARIA)[23] og i Canada en diamantplate basert på salget av én million eksemplarer (CRIA).[24] Ellers hadde albumet sterke resultater i både Frankrike og Taiwan, der det henholdsvis solgte til diamant- og platinaplater.[25][26] UtmerkelserVed den 70. Oscar-utdelingen i mars 1998 ble James Horner tildelt to Oscarpriser: beste originalmusikk og beste sang.[27] Sistnevnte pris delte han med Will Jennings for poplåten «My Heart Will Go On». Siden sangen var forhåndsfavoritt til å vinne prisen, valgte prisutdeleren Madonna å være ironisk, og kalte det «for et sjokk» da hun leste opp resultatet.[9] Ved siden av disse to, mottok filmen ni Oscarpriser, noen som gjør filmen den mestvinnende noensinne, sammen med Ben-Hur (1960) og Ringenes herre: Atter en konge (2004).[28] Horner vant også Golden Globes og Satellite Awards, både for filmmusikken og for «My Heart Will Go On», der han delte prisene med Jennings. I 1999 vant sangen fire Grammy Awards: årets innspilling, årets sang, beste sang skrevet for film eller fjernsyn og beste kvinnelige popopptreden.[29] Det samme året vant Horner en BRIT Award for beste filmmusikk og en ASCAP Award med Will Jennings for mest spilte sang fra en spillefilm.[30][31] Konserter og turneerI august 1998 ble det annonsert at en konsert med navn «Back to Titanic Live in Concert» skulle bli holdt 9. og 10. oktober det året på amfiteateret Hollywood Bowl,[32] men det ble senere avlyst på grunn av scenografiproblemer.[33][trenger bedre kilde] Både dirigent James Horner og vokalist Sissel Kyrkjebø planla å opptre, i tillegg til irsk-amerikanske Eileen Ivers og et symfoniorkester bestående av 84 musikere.[32] Det var planlagt å ha visuelle effekter på scenen, i tillegg til en stor replika av skipets baug som skulle dekke store deler av scenen.[34] Konserten skulle bli holdt i forbindelse med utgivelsen av oppfølgeren Back to Titanic.[34]  I forbindelse med 3D-premièren av filmen, holdt Horner en kort konsert før filmen ble vist den 27. mars 2012 i Royal Albert Hall i indre London.[35] Sekvensen var anslått til å vare i 15 minutter, med Horner som dirigent, Kyrkjebø som vokalist, og med kor og symfoniorkester i bakgrunnen.[35] Komponisten hadde satt sammen en ouverture med ulike deler av filmmusikken, inkludert «My Heart Will Go On», der Kyrkjebø sang deler av teksten.[36] En konsert kalt «Titanic Live» ble holdt i Royal Albert Hall 27. april 2015, med James Horner som dirigent til et orkester bestående av 90 personer, et kor og keltiske musikere.[37] I bakgrunnen ble filmen vist på en stor HD-skjerm, og musikken ble fremført mens filmen gikk. Horner har sagt han ble «veldig smigret og glad for å ha blitt invitert til å fremføre filmmusikken til Titanic live med orkester.»[37] «Vanligvis er det å sette musikk i en film en svært teknisk prosess som publikum aldri får sjansen til å se. Ved å dirigere musikken live med filmen, kan publikumet få oppleve magien av å se levende musikere, bokstavelig talt spille musikken mens filmen går.»[37] Etterhvert ble det opplyst at konserten skulle etterfølges av lignende konserter i øvrige land i Europa, deriblant Tyskland, Belgia og Østerrike.[38] OppfølgerUtdypende artikkel: Back to Titanic Ettersom albumet solgte godt, valgte Horner å utgi et nytt album allerede neste år, med en blanding av tidligere ikke-utgitte innspillinger og nyinnspilte versjoner av sangene i filmen. Back to Titanic ble innspilt fra 2. februar til 9. juli 1998, og utgitt 25. august det samme året. Oppfølgeren oppnådde en 2.-plass på Billboard 200, og mottok en platinaplate fra RIAA for å ha solgt én million eksemplarer.[18] Sporliste
Se ogsåReferanser
Eksterne lenker
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
.jpg)
