|
Toni Pfülf
Antonie «Toni» Pfülf (1877–1933) var en tysk lærer, kvinnesaksforkjemper og politiker (SPD). Hun ble i 1919 medlem av den forfatningsgivende nasjonalforsamlingen i Weimar. I 1933 stemte hun som den eneste i sitt partis gruppe i Riksdagen, mot Adolf Hitlers forslag til «fredsresolusjon». Sterkt skuffet over sine partifellers holdning til Hitler, og uten illusjoner om hva som ventet henne fra nazistenes side, tok hun sitt eget liv. BiografiHun ble født 14. desember 1877 i Metz i det daværende tyske Lothringen. Familien hennes var velstående og tilhørte et borgerlig, katolsk miljø. Hennes far var offiser og hennes mor hjemmeværende husmor. Som tenåring gikk hun på en konservativ pikeskole, og oppdragelsen hennes gikk ut på at hun skulle gifte seg og bli en god husmor. Mot foreldrens vilje reiste hun i 1896 i stedet til München for å utdanne seg til lærer.[5] Hun var ferdig med utdannelsen i 1902, og fikk tidlig et renommé som en usedvanlig dyktig pedagog. Pfülf hadde hjelpelærerstillinger flere steder i Oberbayern, blant annet i Oberammergau, Lechhausen, Peiting und Schongau, og i 1907 fikk hun endelig en fast lærerstilling i München.[5] Hun fikk imidlertid tuberkulose, og kunne derfor ikke arbeide fra 1910 til 1914. Sosialt og politisk arbeidEtter å ha opplevd de elendige forholdene som mange av elevene hun underviste levde under, meldte hun seg i 1902 inn i det sosialdemokratiske partiet SPD. Dette utløste det endelige bruddet mellom henne og hennes meget konservative foreldre.[5] På dette tidspunktet hadde kvinner i Tyskland ikke rett til å bli opptatt som regulære medlemmer av noe politisk parti. I SPD kjempet hun alltid for at alle skulle få like muligheter til utdanning, og i Bayern ble hun raskt kjent for sitt arbeid.[6][7] Pfülf sloss i såkalte kvinnesaker ikke bare mot partipolitiske motstandere, men også innad i SPD. I disse sakene som dreide seg om kvinner i politikken, reformering av ekteskapsretten, likestiling i arbeidslivet og utdannelse av jenter, møtte hun reaksjonære holdninger også blant sine egne.[6] Fra 1916 til 1918 arbeidet hun i fattigvesenet og med foreldreløse barn i München. I 1919 ble hun medlem av den forfatningsgivende nasjonalforsamlingen, og deretter av Riksdagen, innvalgt fra Oberbayern/Schwaben, senere Niederbayern/Oberpfalz. I 1920 var hun nestleder i SPDs kvinnekonferanse og fra 1921 til 1925 medlem av programkomiteen.[7][8] I den nye nasjonalforsamlingens grunnlovsutvalg gikk hun inn for kravet fra SPD og USPD, om å vedta et grunnlovsforbud mot dødsstraff, men mislyktes. Hun klarte heller ikke å få vedtatt en generell likestillingsbestemmelse. Likestilling var hennes fremste politiske sak i flere sammenhenger. Hun kjempet for like betingelser for jenter og gutter fra arbeiderklassen i utdannelsessystemet, like rettigheter for barn født utenfor ekteskap og for deres mødre, og like rettigheter for kvinnelige offentlige ansatte. Sammen med representantene Marie Baum fra DDP og Clara Mende fra DVP fremsatte hun i 1919 et lovforslag om å oppheve det såkalte «lærerinnesølibatet», som gikk ut på at kun ugifte kvinner fikk arbeide som lærere. I sitt eget parti SPD markerte hun seg imidlertid som negativ til særlige kvinneorganisasjoner og til kjønnskvotering.[7] Under nasjonalsosialismenPfülf engasjerte seg i Bayern sterkt imot nasjonalsosialistene, og ble fortvilet over at SPD ikke sto sterkere opp mot Hitlers parti. Noen emigrasjon til Sveits tenkte hun aldri på, men fulgte flere av sine venner i sikkerhet der. Hun vendte tilbake til Tyskland, selv om hun visste at hun der levde i stor usikkerhet. I Tyskland hørte trusler, feme-mord og terror til dagens orden.[9][10] Hun stemte sammen med sine partikolleger mot fullmaktsloven. Hun avslo dessuten å være tilhører under Hitlers tiltredelsestale 17. mai 1933, og stemme for hans fredsresolusjon. Flere av hennes venner var på dette tidspunkt allerede blitt arrestert og torturert. I spørsmålet om fredsresolusjonen fikk hun imidlertid ikke følge av sine kolleger i SPDs gruppe i Riksdagen.[9][10] I skuffelsen over sitt parti og uten illusjoner om hva som sto henne i vente, bestemte hun seg for å begå selvmord. Hennes venner gjorde flere forsøk på å få henne til å ombestemme seg, men de lyktes ikke. Den første gangen hun forsøkte å ta sitt eget liv, var på toget på vei til München 17. mai 1933. Hun tok en overdose sovemiddel, men ble reddet. Den 8. juni tok hun på nytt en overdose sovemiddel, denne gangen hjemme i sin egen leilighet i München. Hun ble funnet død en tid senere, og to uker etter hennes død nedla de nasjonalsosialistiske myndighetene forbud mot SPDs virksomhet og eksistens.[9][10]
Æresbevisninger
Referanser
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
