Von Neumann-arkitektur

Von Neumann-arkitektur er en måte å designe datamaskiner hvor både instruksjoner og data ligger i samme minneenhet. Prosessoren er også separat fra minneenheten. Begrepet stammer fra 1945 og matematikeren John von Neumann.

Den amerikanske forskeren von Neumann foreslo i 1945/46 en ny design på regnemaskiner. Han foreslo en arkitektur som besto av følgende deler:

• Et arbeidslager som skulle inneholde både data og instruksjoner på binær form
• En aritmetisk/logisk enhet som kunne utføre en del matematiske og logiske operasjoner
• En kontrollenhet som tolket instruksjonene i minnet og sørget for at de ble utført
• Inn/ut-enheter som sørger for kommunikasjon mellom bruker og kontrollenhet

Alle moderne datamaskiner bruker denne arkitekturen den dag i dag. I 1952 sto den første von Neumann-maskinen ferdig, og den moderne digitale datamaskinen var født. Denne maskinen het IAS. Minnet til maskinen besto av 1000 ord som hver var 40 bits. Minnet inneholdt binære koder som enten kunne tolkes som data eller som instruksjoner.

Navnet «von Neumann-arkitektur» er blitt nevnt som eksempel på Matteuseffekten, der den mest kjente medarbeideren får all æren for arbeid i et prosjekt med flere deltakere.^[1]