|
Våre beste år (film)
Våre beste år (originaltittel The Way We Were) er en romantisk dramafilm fra 1973. Filmen er regissert av Sydney Pollack og produsert av Ray Stark. Barbra Streisand og Robert Redford spiller hovedrollene som Katie og Hubbell, to gamle skolekamerater som finner sammen igjen etter at krigen er over. Manuset til Arthur Laurents var basert på skoledagene hos Cornell University og møtet med Un-American Activities Committee. Filmen fikk god kritikk og ble nominert til flere Oscar-priser under utdelingen i 1974. Marvin Hamlisch vant Oscar for beste originalmusikk, og Hamlisch, Alan Bergman og Marilyn Bergman vant for Oscar for beste sang for låten «The Way We Were». Det amerikanske filminstituttet har kåret filmen til tidenes 6. beste kjærlighetsfilm. Lydsporet til filmen ble også en suksess, mens singelen «The Way We Were» gikk til topps på Billboard Hot 100. Den solgte over to millioner eksemplarer. I 1998 ble låten innlemmet i musikkarkivet Grammy Hall of Fame, og i 2004 kåret det amerikanske filminstituttet sangen til en av de beste filmlåtene noensinne. Det ble også en av Streisands signaturlåter i karrieren hennes. HandlingRadioprodusenten Katie Morosky (Barbra Streisand) kjenner igjen klassekameraten Hubbell Gardiner (Robert Redford) i en bar på Manhattan under andre verdenskrig. Hun ser tilbake på skoledagene i 1930-årene. Katie var ei hardtarbeidende skolejente og en stor pådriver for marxistisk politikk. Hubbell var den atletiske gullgutten og blant de mest populære på skolen. Under en politisk tale blir Katie latterliggjort av medelevene, og hun kaller dem fascister. Katie blir imponert over Hubbells skriveferdigheter, og han forteller henne at han planlegger å skrive en roman. De danser sammen på skoleballet, men etter eksamen mister de kontakten. Tilbake i baren blir Hubbell overrasket over å se Katie. Han drikker seg full og bli med Katie hjem, hvor han faller sammen på sengen. Katie håper at det kan bli noe romantisk mellom dem og legger seg ved siden av ham. Hubbell har sex med henne, men er ikke ved sine fulle fem. Han drar tidlig morgenen etter, men kommer tilbake en uke senere. Katie viser ham eksemplaret hun har kjøpt av debutromanen hans. Han spør Katie hva hun synes om boken, og Katie forteller ham hva som kan forbedres. Etter hvert inngår de et forhold. Hubbells gamle vennegjeng samles hos klassekameraten J.J. (Bradford Dillman), og Katie får være med. Hun blir irritert over vennegjengens dårlige humor og er sjalu på Carol Ann (Lois Chiles), Hummells gamle flamme. I mellomtiden begynner Hubbell arbeidet på en ny roman. Hubbell planlegger å selge filmrettighetene til romanen, men Katie legger ikke skjul på sitt hat for Hollywoods filmbransje. Plutselig dør USAs president Franklin D. Roosevelt i 1945, og Katie får trøst av Hubbell. Hun møter Hubbells vennegjeng igjen, men takler ikke at de gjør narr av Eleanor Roosevelt. Katie lager et stort nummer foran Hubbells venner og ydmyker kjæresten. Hun beklager senere og spøker om at hun går på banneskole og skal ta latterkurs. Hubbell forteller henne at de er for ulike og slår opp. Noen dager senere møtes de igjen, og Katie forteller Hubbell at hun er påtrengende fordi hun vil at Hubbell skal være på sitt beste. De bestemmer seg for å bli sammen igjen. Paret gifter seg og flytter til Hollywood for å filmatisere Hubbells roman. Filmen skal delvis bli finansiert av J.J., som også er filmprodusent. Katie leser over manuset og blir hjemmeværende, mens Hubbell og J.J. får tak i den kjente regissøren George Bissinger (Patrick O'Neal). Paret venner seg fort til Hollywood-livet og blir kjent med Bissingers kolleger. En av dem, Paula Reisner (Viveca Lindfors), er bekymret for antikommunismens framvekst i Hollywood. Filmaktører blir etter hvert svartelistet hvis de er kommunister. Hubbell tar avstand fra hysteriet fordi det kan ødelegge karrieren, mens Katie tar saken i egne hender. Når en publikummer en dag kaller Katie en «kommunisthurpe», mister Hubbell temperamentet og inngår en slåsskamp. Hubbell forteller Katie ved en senere anledning at politikken hun bedriver er nytteløs. Hubbell begynner å bli bekymret for filmen og godkjenner alle manusendringene Bissinger foreslår. Han er lei av inngå kompromiss og går til sengs med Carol Ann. Etter en visning av Hubbells film blir han konfrontert av Katie, som mener at romanen har mistet sin integritet. Hun snakker også om Hubbells affære med Carol Ann. Hubbell mener at han ikke kan innfri forventningene Katie setter for ham, og de bestemmer seg for å skilles. Katie forteller at hun er blitt gravid, og Hubbell lover å bli hos henne til barnet er født. De møtes igjen noen år senere. Katie har giftet seg på nytt og reklamerer for en ny politisk sak. Hubbell har også giftet seg på nytt og arbeider som manusforfatter på en TV-serie. Katie inviterer Hubbell hjem til seg for å se datteren Rachel, men han takker nei. De klemmer og sier farvel en siste gang. Medvirkende
Musikk
UtgivelseAnmeldelserFilmen fikk blandet kritikk. Den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes har anslått at 64 % av totalt 25 anmeldelser var positive.[2] Filmkritiker Roger Ebert fra Chicago Sun-Times ga filmen tre av fire stjerner og skrev at «det er enkelt å tilgi filmen mye på grunn av Barbra Streisand. Hun er fantastisk. Hun er den smarteste, kjappeste kvinnelige skuespilleren i dag. [Streisand] bebor rollefigurene sine med en voldsom energi, men kan likevel være rørende sårbar.»[3] Ebert kalte Robert Redfords rollefigur «passiv» og mente at karakterens eneste hensikt var å gi Streisand spillerom. Han mente at Redford likevel gjorde en god jobb.[3] Variety var misfornøyd og kalte filmen «et oppblåst, pratsomt, overflødig og humørsykt melodrama», men roste Streisands «overlegne dramatiske allsidighet».[4] Verdens Gang ga filmen terningkast 4 og skrev: «Sett under ett er det en altfor lang fortelling vi får presentert, altfor pratsom, litt for mange unødige scener. Men filmens kraft ligger i skildringen av de to hovedpersonene. Ikke minst takket være godt spill (og behendig manus) får man lære de to menneskene å kjenne, de kommer til å angå oss, deres skjebne opptar oss. Derfor slipper de ikke så lett taket i en.»[5] Aftenposten skrev: «I denne filmen viser [Sydney Pollack] atter en gang at han kan sitt håndverk, ikke minst når det gjelder å skape gode miljø- og tidsbilder, men det er trist å se hvordan han tyr til klisjeer og lar mange scener trekke i langdrag. [...] Den har imidlertid noen gode replikker, og Barbra Streisand gjør som vanlig en fin innsats. Med sin sterke utstråling og alle de gode detaljer i sitt spill gjør hun Katie til en levende og inntagende skikkelse. [...] På undertegnede virker filmen som et banalvakkert, computerromantisk bidrag til nostalgibølgen.»[6] UtmerkelserVåre beste år ble nominert til seks Oscar-priser under utdelingen i 1974. Filmen vant to priser for beste originalmusikk i en dramafilm (Marvin Hamlisch) og beste sang (Hamlisch, Alan Bergman og Marilyn Bergman for låten «The Way We Were»). Den ble også nominert til Oscar-priser for beste kvinnelige hovedrolle (Barbra Streisand), beste scenografi (Stephen B. Grimes og William Kiernan), beste kinematografi (Harry Stradling jr.) og beste kostymedesign (Dorothy Jeakins og Moss Mabry). Signaturlåten «The Way We Were» vant også en Golden Globe og en Grammy Award for beste sang. Streisand ble nominert til en Golden Globe og en British Academy Film Award for sin rolletolkning, og Arthur Laurents ble nominert til en Writers Guild of America Award for manusarbeidet.
Referanser
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
