|
William Bernard Ullathorne
William Bernard Ullathorne (født 7. mai 1806 i Pocklington i East Riding of Yorkshire i England, død 21. mars 1889 på Oscott College i Oscott nær Birmingham) var en engelsk prelat som hadde høye embeter i den katolske kirke i løpet av 1800-tallet. Liv og virkeBakgrunnWilliam Bernard Ullathorne var den eldste av ti barn av William Ullathorne, en velstående forretningsmann med interesser i dagligvarer, draperier og brennevin, og Hannah (født Longstaff), som konverterte til katolisismen da hun giftet seg. Da han var ni år gammel, flyttet familien til Ullathorne til Scarborough, hvor han begynte sin skolegang. Han var en etterkommer etter (den hellige) Thomas More gjennom sin oldemor, Mary More.[4] Som tolvåring ble han tatt fra skolen og plassert på farens kontor for å lære regnskapsadministrasjon. Meningen var å sende ham til skole igjen etterpå, men Ullathorne ville gå til sjøs, og som 15-åring foretok han med foreldrenes tillatelse den første av flere ferder til Østersjøen og Middelhavet. Mens han deltok på messen i Memel, opplevde han noe som var det en omvendelse, og da han kom tilbake spurte han styrmannen om han hadde noen religiøse bøker. Ullathorne fikk en oversettelse av abbé Jacques Marsolliers Life of St Jane Frances de Chantal, noe som forsterket hans religiøse hengivenhet. På slutten av denne reisen vendte han hjem. I februar 1823, 16 år gammel, ble han sendt til Downside School, nær Bath, hvor han ble veiledet av John Bede Polding, etterpå den første erkebiskopen av Sydney, som påvirket ham sterkt.[5] I 1823 gikk Ullathorne inn i benediktinerklosteret Downside Abbey, avla løftene i 1825, og tok tilleggsnavnet «Bernard», etter Bernard av Clairvaux. Prest, generalvikar i AustraliaHan ble presteviet i 1831, og dro i 1832 til New South Wales som generalvikar for biskop William Placid Morris (1794–1872), hvis jurisdiksjon var over de australske misjonene.[6] Det var i det vesentligste Ullathorne som fikk pave Gregor XVI til å etablere hierarkiet i Australia. I 1836 sendte Bede Polding Ullathorne tilbake til Storbritannia[7] for å rekruttere flere benediktinere. Mens han var i England, besøkte han Irland, hvor han møtte Mary Aikenhead. Han returnerte til Australia i 1838 med fem Sisters of Charity.[trenger referanse] Ullathorne kom tilbake til England i 1841, og led det Judith F. Champ sier i moderne terminologi ville blitt beskrevet som «utbrenthet». Deretter tok han ansvaret for den katolske misjon i Coventry, hvor han vant tilbake helse og humør.[trenger referanse] Ullathorne hadde avslått biskopssetene både i Hobart, Adelaide og Perth ettersom han ikke kunne tenke seg å returnere til Australia.[trenger referanse] Biskop, apostolisk vikarI 1847 ble han utnevnt til biskop og apostolisk vikar av Western District, etterfølgende biskop Charles Michael Baggs (1806–1845), men ble overført til Central District året etter.[7] Ullathorne ble bispeviet av biskop John Briggs, apostolisk vikar av Yorkshire District; medkonsekrerende var biskopene Thomas Griffiths, apostolisk vikar av London District, og William Wareing, apostolisk vikar av Eastern District.[trenger referanse] Biskop Ullathorne var med på å grunnlegge St Osburg's Church i Coventry.[5] Biskop av BirminghamVed reetableringen av hierarkiet i England og Wales ble han den første katolske biskop av bispedømmet Birmingham. I løpet av hans nesten fire tiår med funksjonstid på dette bispesetet ble det bygget 67 nye kirker, 32 klostre og nesten 200 katolske skoler.[trenger referanse] I 1888 trakk han seg tilbake og mottok fra pave Leo XIII ærestittelen erkebiskop av Cabasa. Han døde ved Oscott College[7] og hans gravmonumenter i krypten under St. Chad's Cathedral i Birmingham, selv om han ble gravlagt i Church of St Dominic and the Immaculate Conception i Stone i Staffordshire.[trenger referanse] VerkerAv Ullathornes teologiske og filosofiske verker er de mest kjente The Endowments of Man (1882); The Groundwork of the Christian Virtues r (1883); Christian Patience (1886). Hans Autobiography (selvbiografi) er redigert av A. T. Drane (London).[7] EpiskopalgenealogiHans episkopalgenealogi er:
Litteratur
Referanser
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
