|
Buddhistisk filosofiBuddhistisk filosofi er navnet på filosofiske systemer som utviklet seg blant forskjellige buddhistiske skoler i India etter Buddhas død, og som senere spredte seg videre i Asia. Buddhismens hovedoppgave har alltid vært frigjørelse fra lidelsen (dukkha),[1] og veien til denne ultimate friheten består av etisk handling (karma), meditasjon og direkte innsikt (prajñā) i «tingenes sanne natur» (yathābhūtaṃ viditvā). Indiske buddhister søkte denne forståelsen ikke bare gjennom Buddhas lærdom, men også gjennom filosofisk analyse og rasjonell diskusjon.[2] Buddhistiske tenkere i India og senere Øst-Asia har utdypet emner som fenomenologi, etikk, ontologi, epistemologi, logikk og filosofi om tid og rom. Den tidlige buddhismen var basert på empiriske bevis som ble oppnådd gjennom sanseorganene (ayatana),[3] og Buddha synes å ha vært skeptisk til visse metafysiske spørsmål fordi de ikke førte til frigjørelse, men ledet til spekulasjon. Et gjennomgangstema i buddhistisk filosofi har vært konkretisering av emner og den etterfølgende tilbakevending til middelveien.[4][5] Spesielle temaer i buddhistisk filosofi har skapt uenigheter mellom forskjellige buddhistiske skoler, og ført til disputter i de tidlige buddhistiske skolene. Disse disputtene førte deretter til tradisjonene innenfor mahāyāna og skolene prajnaparamita, madhyamaka, læren om den iboende buddhanaturen (tathāgatagarbha) og yogacara. Referanser
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
|
