|
Esekiels bok Esekiel (hebraisk: יְחֶזְקֵאל – Yĕḥæzqêl) er den tredje av de senere profetene i den hebraiske Bibelen og Det gamle testamentet. Den følger Jesajaboken og Jeremias bok og kommer selv etter Tolvprofetboken. Rekkefølgen er annerledes i den kristne utgaven hvor Klagesangene kommer før Esekiels bok og følges av Daniels bok. Boken har sitt navn etter profeten og presten Esekiel fra 500-tallet f.Kr. og den nedtegner hans visjoner. Den inneholder taler, dels i bilder, om Israels troløshet og dårlige handlemåte, men også trøst til de bortførte israelittene. I henhold til teksten i boken opplevde profeten, landsforvist i Babylon, en serie av syv visjoner i løpet av sine 22 år der, fra 593 til 571 f.Kr., en periode som strekker seg fra den endelige ødeleggelsen av Jerusalem i 586 f.Kr. Visjonene, og boken, er strukturert rundt tre temaer: 1 - Israels dom på grunn av landets avgudsdyrkelse og falske profeter (kapitlene 1-24); 2 - nasjonenes dom (kapitlene 25-32); og den framtidige velsignelsen av Israel i form av eskatologiske eller fremtidige profetier og en detaljert beskrivelse av en tempelhelligdom (kapitlene 33-48).[1] På 1960 og 1970-tallet fikk Esekiels bok mye omtale i forbindelsen med interessen for antikke astronauter som var på den tiden. Erich von Däniken og flere andre forfattere brukte Esekiels første bok som et eksempel på myter om at vi hadde hatt besøk av antikke astronauter. Esekiel 1:4–28 Mens jeg sto der, fikk jeg se en stormvind som kom fra nord, og det var en enorm sky og flammende ild omgitt av klart lys, og midt i ilden var det noe som så ut som elektrum. Inni ilden var det noe som så ut som fire levende skapninger, og hver av dem lignet et menneske. Hver av dem hadde fire ansikter og fire vinger. Føttene deres gikk rett ned, og fotsålene var som på en kalv, og de skinte som blankpolert kobber. De hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger. Vingene deres rørte ved hverandre. De snudde seg ikke når de gikk, de gikk alle rett fram. Ansiktene deres så slik ut: Hver av de fire hadde et menneskeansikt, til høyre hadde de et løveansikt, til venstre hadde de et okseansikt, og alle fire hadde et ørneansikt. Slik var ansiktene deres. Vingene var bredt ut og vendt oppover. Hver av dem hadde to vinger som rørte ved hverandre, og to vinger som dekket kroppen. De gikk alle rett fram, hvor som helst ånden ville at de skulle gå. De snudde seg ikke når de gikk. Og de levende skapningene så ut som glødende kull. Noe som lignet brennende fakler, beveget seg fram og tilbake mellom de levende skapningene, og det gikk lyn ut fra ilden. Når de levende skapningene gikk ut og kom tilbake, så det ut som lynglimt. Mens jeg betraktet de levende skapningene, så jeg at det var et hjul på jorden ved siden av hver av de levende skapningene med fire ansikter. Hjulene så ut som om de var laget av skinnende krysolitt, og alle fire var like. De så ut til å være konstruert slik at et hjul var inni et annet hjul. Når hjulene beveget seg, kunne de gå i en hvilken som helst av de fire retningene uten å snu seg. Hjulringene var imponerende høye, og hjulringene på alle de fire hjulene var fulle av øyne hele veien rundt. Når de levende skapningene beveget seg, fulgte hjulene med dem, og når de levende skapningene løftet seg fra jorden, løftet hjulene seg også. De gikk dit ånden ville at de skulle gå, uansett hvor ånden gikk. Hjulene løftet seg sammen med dem, for den ånden som virket på de levende skapningene, var også i hjulene. Når de levende skapningene beveget seg, beveget også hjulene seg, og når de sto stille, sto også hjulene stille, og når de løftet seg fra jorden, løftet hjulene seg sammen med dem, for den ånden som virket på de levende skapningene, var også i hjulene. Over hodene på de levende skapningene var det noe som lignet en stor flate som glitret som ærefryktinngytende is, utspent over hodene deres. Under den store flaten var vingene deres vendt oppover, den ene mot den andre. Hver hadde to vinger til å dekke den ene siden av kroppen med og to til å dekke den andre siden med. Jeg hørte lyden av vingene deres, og det var som lyden av brusende vannmasser, som lyden av Den Allmektige. Når de beveget seg, hørtes det ut som en hær. Når de sto stille, senket de vingene. Det lød en stemme over den store flaten over hodene deres. (Når de sto stille, senket de vingene.) Over den store flaten som var over hodene deres, var det noe som så ut som safirstein, og det lignet en trone. På tronen der oppe satt det en som lignet et menneske. Fra det som så ut som hoftene hans, og oppover så jeg noe som glødet som elektrum, noe som strålte ut lik ild. Fra hoftene og nedover så jeg noe som lignet ild. Han var omgitt av stråleglans, som en regnbuex i en sky på en regnværsdag. Slik var det strålende lyset som omga ham. Det så ut som Jehovas herlighet. Da jeg fikk se dette, kastet jeg meg ned med ansiktet mot jorden, og jeg hørte en stemme tale.[2] I nyere tid er en del av Esekiels bok blitt kjent på nytt gjennom den amerikanske filmen Pulp Fiction (1994) hvor figuren Jules Winfield, som spilles av skuespilleren Samuel L. Jackson, siterer 25:17 i Esekiels bok hver gang han dreper noen:[3]
Referanser
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
|
