I finalen satte Elaine Thompson-Herah ny olympisk rekord, og forbedret Griffith Joyners rekord fra 1988 med 0,01 sekund. Dette var den fjerde eldste olympiske rekorden i friidrett.
Den innledende runden bestod av utøvere som ikke hadde klart kvalifikasjonskravet for øvelsen. Utøverne som hadde klarte kravet fikk walkover for denne runden.
Kvalifiseringsregel: De tre første i heat (Q) pluss den raskeste ellers (q) kvalifiserte seg til forsøksheat.[3]
Kvalifikasjonsregler: De tre første i hvert heat (Q) og de tre raskeste eller (q) gikk videre til semifinalene.
Vind: Heat 1: -0,1m/s; Heat 2: +0,1m/s; Heat 3: -0,4m/s; Heat 4: -0,3m/s; Heat 5: +1,3m/s; Heat 6: -0,1m/s; Heat 7: -0,2m/s[4]