Marianne av Preussen

Marianne av Preussen
Født		13. okt. 1785[1][2][3][4] Bad Homburg vor der Höhe
Død		14. apr. 1846[2][3][4][5] (60 år) Berlin
Beskjeftigelse		Aristokrat
Ektefelle		Wilhelm von Preußen (1804–1846) (avslutningsårsak: personens død, bryllupssted: Berlin)[6]
Far		Fredrik V av Hesse-Homburg
Mor		Karoline av Hessen-Darmstad
Søsken		10 oppføringer Leopold av Hessen-Homburg Ferdinand av Hessen-Homburg Gustav av Hessen-Homburg Philipp Ludwig Friedrich VI Amalie av Hessen-Homburg Auguste av Hessen-Homburg Karoline av Hessen-Homburg Lovise Ulrike av Hesse-Homburg
Barn		9 oppføringer Adalbert av Preußen Elisabeth av Preußen Marie av Preußen Princess Friederike of Prussia[7] Princess Irene of Prussia[7] unnamed son von Hohenzollern[7] Prince Friedrich Tassilo Wilhelm of Prussia[7] Prince Friedrich Wilhelm Tassilo of Prussia[7] Waldemar von Preußen[7]
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen
Gravlagt		Berliner Dom
Våpenskjold
Marianne av Preussen på Commons

Marianne av Preussen, født prinsesse Maria Anna Amalie av Hessen-Homburg (født 13. oktober 1785 i Bad Homburg vor der Höhe, død 14. april 1846 i Berlin) var en prinsesse som tilhørte den prøyssiske kongefamilien.

Prinsesse Marianne ble født i 1785 som Maria Anna Amalie av Hessen-Homburg . Hun var tolvte barn av landgreve Fredrik V av Hessen-Homburg og Karoline av Hessen-Darmstadt. Karoline var datter av landgrev Ludvig IV av Hessen-Darmstadt og Henriette Karoline av Pfalz-Zweibrücken, den store landgrevinnen.

I 1804 ble hun gift med prins Fredrik Vilhelm Karl av Preussen, en bror av kong Fredrik Vilhelm III.

De fikk sønnene Adalbert (1811–1873) og Waldemar (1817–1849) og døtrene Elisabeth (1815–1885), fra 1836 enke etter prins Karl Wilhelm Ludwig av Hessen, mor til storhertugLudwig IV, og Maria (1825–1889), gift med kong Maximilian II av Bayern.

Sammen med dronning Louise tilhørte Marianne av Preussen «krigspartiet» mot Napoleon. I mars 1813 sendte hun ut det berømte Opprop fra de kongelige prinsessene til kvinnene i den prøyssiske stat og grunnla Fedrelandets kvinneforening. Hun ble dermed kjent i store deler av Tyskland. Politiske reformatorer som Freiherr vom Stein, fyrst Hardenberg brødrene Humboldt hørte til hennes korrespondansepartnere. Hun var en venn av dikteren Friedrich de la Motte Fouqué, og etter dronning Louises død var hun førstedamen ved det prøyssiske hoffet. Hennes sosiale engasjement var kjent, hun grunnla et barnehjem og bekymret seg for forholdene for fangene i Berlins fengsler.

I 1845 besøkte hun siste gang fødebyen Bad Homburg. Hun døde 14. april 1846 av en «revmatisk-nervøs feber» i Berlin.