|
Olaf Scheel
Olaf Scheel (født 1. oktober 1875, død 27. desember 1942) var en norsk tuberkuloselege og overlege ved avdeling IX på Ullevål sykehus 1915-1941.[1] Etter examen artium fra Kristiania Katedralskole i 1893 og medisinsk embetseksamen i 1900, jobbet han på diverse sykehus i Kristiania. Egen praksis hadde han fra 1910. Han ble dr.med. i 1912 på en avhandling under veiledning av Francis Harbitz (1867–1950).[2] Fra 1919 var han også lærer ved Universitetet i Oslo. Olaf Scheel tok i 1924 initiativ til en systematisk undersøkelse av alle nye elever blant sykepleierstudentene ved Ullevål sykehus. De var særlig utsatt for tuberkulosesmitte.[3] Sammen med Johannes Heimbeck (1892–1976) arbeidet og publiserte de hver for seg en rekke arbeider om tuberkulose fra 1925, og la grunnlag for senere BCG-vaksinasjon av først sykepleierstudentene ved Ullevål sykehus og senere den norske befolkning.[4][5] Han satt i arbeidsutvalget for Nationalforeningen mot Tuberkulosen (Senere Nasjonalforeningen for Folkehelsen), 1937 Formann, Det norske medicinske Selskab 1936-39, medlem av Det norske vitenskapsakademi.[6]. Han var Ridder av d. Franske Æreslegionen. I januar 1940 behandlet han en syk Vidkun Quisling over en lengre periode.[7] Selv måtte han slutte i oktober 1941 grunnet sykdom.[8] Scheel var sønn av legen Axel Christen Scheel (1837–1900) og Valborg Rørdam (1847–93). Han var gift fra 1902 til 1929 med Johanna (Jo) Sofie Nissen (1876–1956) som var datter av arkitekten Henrik Nissen.[9] Olaf hadde en bror Arne Scheel (1872–1943) som ble diplomat. Litteratur
Referanser
|
||||||||||||||||||||||||||||||||
