Sideakkreditering betyr at en ambassadør er gitt fullmakt til å representere sin stat i to eller flere stater.^[1] Vanligvis gjelder sideakkrediteringen andre stater i regionen enn den staten der ambassadøren har sin bopel. Slik akkreditering er regulert artikkel 5 i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem fra 1961.^[2] Folkerettslig er det ingen forskjell på en sideakkreditert ambassadør og en ambassadør som bor i staten vedkommende er akkreditert til.^[3] Særlig mindre stater har foretrukket sideakkreditering av kostnadshensyn, men ordningen er også benyttet av større stater.^[1]

Under det første besøket i et sideakkreditert land avleverer ambassadøren sine akkreditiver til landets statsoverhode på samme måte som en ambassadør som er bosatt i landet.

Det finnes, også i den norske utenrikstjenesten, eksempler på at en ambassadør ivaretar sine oppgaver fra sin egen hovedstad og dermed ikke har bopel i noen av de land som han har ansvaret for. En slik norsk ambassadør betegnes som hjemmebasert ambassadør.