Oppsummering av de edle kvalitetene til prajñāpāramitā

Oppsummering av de edle kvalitetene til prajñāpāramitā (devanāgarī: प्रज्णापारमितारत्नगुनसम्कयगाहा, sanskrit: prajñāpāramitāratnagunasaṃcayagāthā, tradisjonell kinesisk: 佛說佛母寶德藏般若波羅蜜經, pinyin: fóshuō fómǔ băo dé záng bānruò bōluómì jīng, tibetansk: ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་སྡུད་པ་ཚིགས་སུ་བཅད་པ།, wylie: shes rab kyi pha rol tu phyin pa sdud pa tshigs su bcad pa/) er en av de mindre prajñāpāramitātekstene (ཤེས་​རབ་​སྣ་​ཚོགས། · shes rab sna tshogs/). Teksten finnes både på sanskrit, kinesisk og tibetansk. I Kangyur i den tibetanske buddhistiske kanon finnes den både integrert som kapittel 48 i prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers (Toh. 10) og som separat tekst (Toh. 13).

Teksten har 32 kapitler; den består av to gjengivelser på henholdsvis 302 og 303 vers.

Tekstens fulle tittel er:^[1]

• Sanskrit: प्रज्णापारमितारत्नगुनसम्कयगाहा, Prajñāpāramitāratnagunasaṃcayagāthā^[1]
• Tibetansk: ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་སྡུད་པ་ཚིགས་སུ་བཅད་པ།, shes rab kyi pha rol tu phyin pa sdud pa tshigs su bcad pa/^[2]
• Kinesisk: 佛說佛母寶德藏般若波羅蜜經, fóshuō fómǔ băo dé záng bānruò bōluómì jīng^[3][4]

Orientalisten Edward Conze (1904–1979) har oversatt tittelen med «vers om akkumulering av de edle kvalitetene til prajñāpāramitā» (Verses on the Accumulation of the Precious Qualities of Perfection of Wisdom).^[5] Han oversetter ordet saṃcaya med «akkumulering (av kvaliteter)».^[1] Jan Willem de Jong (1921–2000) bruker også oversettelsen «akkumulering» (stances sur l'acculumation).^[6]

I denne artikkelen har vi oversatt ordet saṃcaya med «oppsummering (av edle kvaliteter)». John Brough (1917–1984) har foretrukket denne oversettelsen, og det har også Jacques May (1927–2018) og Akira Yuyama (f. 1932) gjort.^[1][7]

Det tibetanske ordet sdud pa (སྡུད་པ), som er en oversettelse av saṃcaya, kan bety både «oppsummering» og «samling»/«kompilering».^[8] Léon Feer (1830–1902) oversatte det i 1881 med «resumé».^[9] Alexander Csoma de Kőrös (1784–1842) oversetter det med «vers som samler innholdet (i prajñāpāramitā)».^[10] Orientalisten Eugene Obermiller (1901–1935) presenterte teksten som en oppsummering av «prajñāpāramitā i vers».^[11]

Det kinesiske ordet záng (藏), også gjengitt som t'sang, og som er en oversettelse av saṃcaya, kan også bety «samling» eller «lagring (av kvaliteter)». I sin katalog over kinesiske tekster har Nanjo Bunyu (1829–1927) oversatt záng med sanskrit garbha, eller «embryo (for visdom)».^[12][13]

Ordet gāthā betyr «vers»; derfor kan saṃcayagāthā oversettes med «oppsummerende vers». Den kinesiske kort-tittelen er 寶悳藏經 (bǎodé záng jīng); bǎodé betyr «edle kvaliteter» og er en oversettelse av ratnaguna. Tittelen kan derfor oversettes med «sūtraen om ratnagunasaṃcaya»; ordet gāthā brukes ikke. Den fulle kinesiske tittelen er fóshuō fómǔ băo dé záng bānruò bōluómì jīng (佛說佛母寶德藏般若波羅蜜經), som betyr «Buddhas ord. Mor til Buddha, sūtraen om oppsummering av de edle kvalitetene til prajñāpāramitā».^[4]

De tibetanske ordene tshigs su bcad pa (ཚིགས་སུ་བཅད་པ་) betyr derimot «vers» eller «stanzer», så sdud pa tshigs su bcad pa (སྡུད་པཚིགས་སུ་བཅད་པ་) er en oversettelse av saṃcayagāthā. Den tibetanske tittelen er shes rab kyi pha rol tu phyin pa sdud pa tshigs su bcad pa/ (ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་སྡུད་པ་ཚིགས་སུ་བཅད་པ།); den utelater ordene ratnaguna, så originalmanuskriptet som den ble oversatt fra hadde derfor tittelen Āryaprajñāpāramitā saṃcayagāthā.^[14]

Det er uvisst om ratnagunasaṃcayagāthā var tekstens opprinnelige tittel. Tittelen nevnes i kapittel 29, vers 3 (idam gunasamcayānam) og i kapittel 27, vers 6 (ayu vihāra gune ratānām) i sanskritversjonen. Det som er klart, er at tittelen eksisterte på begynnelsen av 600-tallet e.Kr. Prasannapadā madhyamakavṛtti, et verk av Candrakīrti (600–650), omtaler den som Āryasañcatagātha og siterer to vers fra teksten.^[1]

Edward Conze plasserte tekstens opphavssted i Sør-India. Han betraktet den som «urteksten» til prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (AsP), som han daterte til tidsrommet 100 f.Kr. – 100. e.Kr.^[15][16]

Teksten består av 302 eller 303 vers i verseformen vasantatilaka. Mange av de tidligere mahāyānasūtraene består både av deler i vers og andre deler i prosa. Delene i vers regnes som de mest arkaiske.^[17]

Det eldste bevarte manuskriptet av AsP er karbondatert til 75 e.Kr. Det stammer fra Khyber Pakhtunkhwa i det tidligere Gandhāra i grenseområdet mellom det nåværende Pakistan og Afghanistan. Språket i manuskriptet er gāndhārī og det er skrevet på bjørkebark med skriften kharoṣṭhī. Manuskriptet tilhører «Split Collection» og er trolig en kopi av et eldre manuskript fra 100–200 f.Kr.^[18] Innholdsmessig stemmer det overens med oversettelsen til kinesisk av Lokakṣema i året 179 e.Kr.^[19]

Den ovennevnte AsP fra Gandhāra tilhørte den tidlige buddhistiske skolen mahāsāṃghika. En av utløperne fra denne skolen var caitika. Caitika oppstod i det 2. eller det 1. århundre f.Kr. og profilerte seg i fjellene i Sør-India i regionen «kyst-Andhra» i det nåværende Andhra Pradesh.

Mange forskere har hevdet at læren om prajñāpāramitā først utviklet seg blant caitika, og at også AsP oppstod blant denne skolen langs elven Kṛṣṇa. Synet på Buddha i AsP er i overenstemmelse både med mahāsāṃghika og caitika. Hvert enkelt av de to klostrene nær Amarāvati og Dhānyakaṭaka, som ga navn til skolene pūrvaśailas og aparaśailas, skal ha hatt en kopi av prajñāpāramitā skrevet i magadhi.^[20]

Det finnes også orientalister som har avvist teorien om en opprinnelse i Sør-India, deriblant Étienne Lamotte (1903–1983) og A. Hirakawa.

Teksten består av 32 kapitler. Nedenfor har vi angitt kapitlenes titler på sanskrit (gjengivelse A og B), på tibetansk og kinesisk. De tibetanske titlene er gjengitt i blokktrykk X (Toh. 6774, kinesisk blokktrykk på sanskrit, med tibetansk translitterasjon og oversettelse), og finnes ikke i de to utgavene i Kangyur (Toh. 10 og Toh. 13). Den kinesiske versjonen har 31 kapitler, og mangler det 9. kapittel:^[21][4]

Edward Conze betraktet denne lille teksten som opprinnelsen til og «urteksten» til prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (AsP).^[16][5] Også AsP består av 32 kapitler, både på sanskrit og tibetansk.^[15][22]

Det er imidlertid visse problemer med teorien til Conze. Følgende deler av ratnagunasaṃcayagāthā (mellom 30% og 50%) mangler paralleller i AsP. Dette ble også bemerket av Conze:^[5]

Eugene Obermiller har påpekt at teksten ble revidert på 700-tallet av Haribhadra. Dette bekreftes av enkelte kolofoner til gjengivelse B på sanskrit. Under denne revisjonen kan Haribhadra ha endret på kapittelrekkefølgen, slik at stemmer overens med kapittelrekkefølgen i AsP.^[11]

Det er altså ikke den opprinnelige ratnagunasaṃcayagāthā vi har i hende. Kapittelrekkefølgen kan være hentet fra AsP og ikke motsatt (som Conze hevdet).^[11]

Nedenfor er et sitat fra kolofonen til et manuskript på sanskrit som er skrevet på palmeblader (MS.K, No. 10736). Det er datert til 1174 e.Kr., og tilhører «gjengivelse A»:^[23]

 ṡata sāhasrikāya bhagavatyā(h) prajñā pāramitāyāh
 sañcaya gāthā parivartaṡ caturaṡititamaḥ (29B3) 
 samāptaḥ
 //   //
      ye dharmā hetu prabhavā
           [hetuṃ teṣ]ān tathāgato hy avadat < / >
      teṣab ca yo nirodha
           evaṃ vādī mahā ṡramaņaḥ /
 
 deya dharmo yaṃ (= 'yaṃ) pravara mahā yāna (29B4)
 yāyinaḥ ṡākya bhikṣu sthavira ṡrījñānasya yad atra
 puņyaṃ tad bhavatv ācāryopādhyāya mātā pitṛ 
 pūrvaṅgamaṃ kṛtvā sakala sattvas rāṡer [rāser] 
 anuttara jñā(29B5)na phalāvāptaya iti //
 
 mahā rājādhirāja ṡrī rudradevasya rājye samvat 295
 agrahaņa pūrņa māsyaṃ [anusvāra] āditya
 dine likhāpitam idaṃ pustakam iti // [23]

I oversettelse lyder det:^[24]

 «Her avsluttes "versene som oppsummerer", [som er] 
  det 84. kapittel av Herren-mor prajñāpāramitā i
  100 000 vers.

      Ting som oppstår av årsaker –
      Tathāgata har avslørt årsakene til dem;
      [det] som er opphøret av dem –
      Den således-talende store asket (har) også 
      (gjort det)
 
  Dette er donasjonen til Śrījñā, den eldre munken av
  Śākyas [buddhistene], som praktiserer den beste 
  store vogn. En hvilken som helst dyd (som oppstår
  av) dette – måtte det være å oppnå resultatene av
  den høyeste kunnskapen hos en masse av alle levende 
  vesener, som begynner med (hans) lærer, mottager, 
  mor eller far.
 
  Denne boken ble skrevet på søndag, fullmånedagen
  (den 15. dagen) av måneden Agrahaņa (Agrahayaņa)
  i N.S. 295 (søndag, 10. november 1174) under 
  regjeringstiden til hans majestet kong Rudradeva,
  den store kongen.» [24]

Kolofonen hevder altså at ratnagunasaṃcayagāthā er det 84. kapittel av prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers (heretter kalt Śap).^[24]

I fire tibetanske manuskripter fra Dūnhuáng (敦煌) opptrer den samme påstanden. Kolofonen til manuskript Ti (No. 1474) sier at teksten er et kapittel av Śap, men oppgir ikke hvilket kapittel. I manuskript Th (No. 1442) sies det under tittelen at teksten er et kapittel av Śap. Også manuskript Tj (No. 1475) forteller at teksten er et kapittel av Śap. I kolofonen til manuskript Tc (Ch.0066) sies det i folio 39A4 at teksten er det 84. kapittel av Śap.^[25][26][27]

Denne påstanden forekommer fem steder. Det er ingen skrivefeil, men en misforståelse som har forplantet seg. Utgavene av Śap både på sanskrit og tibetansk har bare 72 kapitler.

Kolofonene i to tibetanske manuskripter som er oppbevart i Sächsische Landesbibliothek i Dresden («gjengivelse B»), nemlig Sa (E471/2) og Sb (E470/3), sier derimot korrekt at teksten er et kapittel av prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers (AdP).^[28] Ratnagunasaṃcayagāthā er det 84. kapittel av den tibetanske AdP i Kangyur.^[29]

Det finnes to gjengivelser av ratnagunasaṃcayagāthā. «Gjengivelse A» har 303 vers, mens «gjengivelse B» har 302 vers.^[1] Yuyama betraktet «gjengivelse A» som den eldste og mest korrekte, mens «gjengivelse B» er en mer forvrengt form. ^[1] Språket i begge versjonene er buddhistisk hybrid sanskrit.^[30]

Det finnes èt enkelt eksemplar av «gjengivelse A» på sanskrit. Manuskriptet er fra Nepal og befinner seg i Asiatic Society i Bengal, Calcutta:^[1]

• MS. K = No. 10736, palmebladmanuskript, 29 folioer, 25,4 x 5,1 cm, 6 linjer, det bærer tittelen prajñāpāramitā ratnaguna samcayagātha og er datert 10. november 1174^[1]

Det finnes fem manuskripter med «gjengivelse B» på sanskrit. Et av manuskriptene befinner seg i Oriental Institute:^[12]

• MS.Baroda = Serial No. 68, Accession No.13278, 24 folioer (600 granthas), manuskript på papir^[12]

Et annet eksemplar befinner seg i biblioteket til university of Cambridge:^[12]

• MS.C = No.Add.1596, 26 folioer, 34,3 x 7,6 cm, 6 linjer, manuskript fra 1829/1830^[12]

Tre manuskripter befinner seg i Kawaguchi-samlingen i biblioteket til universitetet i Tōkyō:^[12]

• MS.Ta = No. 246, 30 folioer, 37,3 x 6,2 cm, 5 linjer, manuskript på papir^[12]
• MS.Tb = No. 247, 25 folioer, 34,5 x 11,3 cm, 7 linjer^[12]
• MS.Tc = No. 248, 40 folioer, 33,0 x 7,3 cm, 6 linjer^[12]

Fem manuskripter fra Dūnhuáng tilhører den tibetanske «gjengivelse A». To av manuskriptene oppbevares i India Office Library, Commonwealth Relations Office i London:^[31]

• Tb = Ch.2.A, folioene KA 1A-78B, 23,5 x 5,0 cm, 4 linjers manuskript. Dette er den eneste komplette teksten av «gjengivelse A».^[31]
• Tc = Ch.0066, folioene KA 2-3, 6-8, 11, 13, 15, 18, 20-22, 24, 26-34, 37-39, 41,0 x 8,0 cm, 5-6 linjers manuskript^[31]

Tre manuskripter oppbevares i Bibliothéque Nationale (Fonde Pelliot tibétain) i Paris:^[31]

• Th = No.1442, folioene ŃA 565A-B, 20,0 x 70,0 cm, 12 linjers manuskript (manuskriptet inneholder begynnelsen av teksten frem til I.25a)^[31]
• Ti = No.1474, en skadd folio uten sidetall (inneholder teksten fra 31.11c til den siste kolofonen).^[26]
• Tj = No.1475, et svært skadd fragment uten sidetall (inneholder bare to linjer av et vers).^[26]

Følgende manuskripter tilhører den tibetanske «gjengivelse B»:^[28]

To tibetanske manuskripter er oppbevart i Sächsische Landesbibliothek i Dresden.^[28]

• Sa = E471/2, folioene 1B1-31B2.^[32][33]
• Sb = E470/3, folioene KHA 1B1-28B5.^[32][33]

Et manuskript oppbevares i British Library (tidligere del av British Museum) i London:^[23]

• E = Or.9724, folioene 181A5-205B4^[23]

Et tibetansk manuskript i Orientalische Abteilung, Deutsche Staatsbibliothek, Berlin:^[23]

• M, folioene KA 1A1-29A3 ^[23]

Fem manuskripter fra Dūnhuáng som oppbevares i India Office Library i London:^[23][31]

• Ta = Ch.9.1.43, folioene KA 1A1-60B1^[23]
• Td = Ch.0024, folio KHA 94 (8 linjer fra 4.3a-v4b, mangler 4.4d-6c)^[23]
• Te = Ch.51.1.4 og 77.XV6, folioene KA 16, 18, 22, 30, 36, 44, 46^[23]
• Tf = Ch.85.IX.9, 0062, 77.X.11 og 87.v, folioene KA 3, 10, 18, 21, 32, 33^[23]
• Tg = Ch.2.C, folioene KA 3 og 10^[23]

Kinesisk blokktrykk:^[23]

• X. 109 folioer, 40.5 x 10.8 cm, 3 linjer (folio 1B-2A) og 2-3 linjer (folio 2B-109A) Dette er en tospråklig gjengivelse på sanskrit (med Lañjaskrift), med tibetansk translitterasjon og oversettelse (Toh. 6774). Det er den eneste versjonen som inneholder titlene på tibetansk.^[23]

I Dergé Kangyur, seksjonen sher phyin (ཤེར་ཕྱིན།) finnes det to tibetanske versjoner av «gjengivelse B» (Toh. 11 og Toh. 13). Begge versjonene mangler kapittelinndeling.^[14][2]

Den 31. mars 2022 publiserte Padmakara Translation Group en oversettelse til engelsk av den tibetanske prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers (Toh. 11). Der er ratnagunasaṃcayagāthā integrert som kapittel 48.^[14][29]

AdP er omtalt i katalogen Denkarma, som ble skrevet omkring 820 e.Kr.^[34] Teksten ble oversatt til tibetansk fra sanskrit av Jinamitra, Surendrabodhi og Yeshé Dé under regjeringstiden til Trisong Detsen (755–797), den 38. keiser av Tibet.^[35]

Den andre versjonen (Toh. 13) er under oversettelse av Padmakara Translation Group, men er ikke publisert pr 3. april 2024. Den bærer tittelen ’Phags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa sdud pa tsigs su bcad pa (འཕགས་པ་ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་སྡུད་པ་ཙིགས་སུ་བཅད་པ), og originalteksten var et sanskrit-manuskript fra Nepal med tittelen Āryaprajñāpāramitā samcayagātha.^[2]

Toh. 13 ble oversatt før 820 e.Kr, og muligens på slutten av 700-tallet. Kolofonene i Cone- (C214-5), Derge- (D19B7), Lhasa- (L 215A3-4), Peking- (P 22A8), Urga- (U 19B7) og Berlin Kangyur (B 29A2-A3) forteller at teksten ble oversatt av Vidyākarasiṃa og Dgel-brtsegs (Ṡrīkūța).^[27]

Ta chung lu (bind 8, s.10a:16a) forteller at teksten ble oversatt til kinesisk av Făxián (法賢, d. 1001) «i den 10. måned av det 2. året av Shún Huà (淳化) under det nordlige Song (北宋, 960–1127)», dvs. i året 991. Oversettelsen bestod av 3 bokruller, og har 31 kapitler.^[3][4]

I bokformen av Tripiṭaka Koreana befinner den seg i bind 34 som tekst nr K 1200. I den xylografiske utgaven fra 1236–1251 som oppbevares i tempelet Haeinsa (해인사) befinner den seg i bind 1046, etui (縣) 500, og ble gravert i året 1245 e.Kr.^[36]

I Taishō shinshū daizōkyō befinner den seg i bind 8, som tekst nr 259. I Zhōnghuá Dàzángjīng (大日本續藏經) befinner den seg i bind 64, som tekst nr 1310. I katalogen til Nanjo Bunyu fra 1883 er den tekst nr 864.^[4]

Den kinesiske tittelen er Fóshuō fómǔ băo dé záng bānruò bōluómì jīng (佛說佛母寶德藏般若波羅蜜經), som er en oversettelse av Bhagavatī prajñāpāramitāratnagunasaṃcaya<gāthā>.^[4]

På japansk er tittelen butsumo hōtokuzō hannya haramitsu kyō (ぶっせつぶつもほうとくぞうはんにゃはらみつきょう), og på koreansk pulmo potŏkchang panyaparamil kyŏng (불모보덕장반야바라밀경). På vietnamesisk er tittelen phật mẫu bảo đức tạng bát nhã ba la mật kinh.^[4][36]

På norsk blir det «Buddhas lære. Mor til Buddha, sūtraen om oppsummering av de edle kvalitetene til prajñāpāramitā». «Mor til Buddha» (fómǔ) er bodhisattva prajñāpāramitā som en personifisering av prajñāpāramitālitteraturen.^[4]

Omkring 750 e.Kr. skrev Haribhadra, fra Bihar i India, en kommentar med sanskrit-tittelen Bhagavan ratnaguna-sañcayagāthā nāma pañjika («En kommentar av vanskelige punkter i ratnaguna-sañcayagātha»). Den tibetanske oversettelsen har tittelen bcom ldan 'das yon tan rin bo che sdud pa'i tshigs su bcad pa'i dka' 'grel zhes bya ba/ (བཅོམ་ལྡན་འདས་ཡོན་ཏན་རིན་བོ་ཆེ་སྡུད་པའི་ཚིགས་སུ་བཅད་པའི་དཀའ་འགྲེལ་ཞེས་བྱ་བ།).^[37]

• Prajñāpāramitā

• Conze, Edward (1973). The Perfection of Wisdom in Eight Thousand Lines & Its Verse Summary. Four Seasons Foundation, 5. utgave, 1973. ISBN 0-87704-048-6. ISBN 978-0877040484. 
• Conze, Edward (2000). The Prajnaparamita Literature. Munshirm Manoharlal, 1960, 2. utgave, 1. januar 2000. ISBN 8-12150-992-0. ISBN 978-8121509923. 
• Digital Dictionary of Buddhism (1997). 佛母寶悳藏般若波羅蜜經 Prajñāpāramitā ratnaguṇasaṃcayagāthā. Digital Dictionary of Buddhism, 15. september 1997, oppdatert 2. august 2006. 
• Falk, Harry; Karashima, Seishi (2012). A first‐century Prajñāpāramitā manuscript from Gandhāra — parivarta 1 (Texts from the Split Collection 1) (PDF). Annual Report of the International Research Institute for Advanced Buddhology at Soka University, Volume XV, 2012. s. 19–61. Arkivert fra originalen (PDF) 4. oktober 2013. Besøkt 27. juni 2022. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Feer, Léon (1881). Analyse du Kandjour, recueil des livres sacrés au Tibet : traduite de l'anglais et augmentée. Annales du Musée Guimet, Grandes Bibliothéque II, Lyon, Imprimerie Pitrat Ainé, 1881. s. 131-577. 
• Jong, Jan Willem de (1961). Comte rendu de J. May: Candrakīrti: Prasannapadā Madhyamakavṛtti, Paris 1959. Indo-Iranian Journal, V. 2, 1961. s. 161-165. 
• Karashima, Seishi (2010). A Glossary of Lokakṣema's translation of the Aṣṭasāhasrikā Prajñāpr̄amitā (PDF). Bibliotheca philologica et philosophica Buddhica, XI, The International Research Institute for Advanced Buddhology, Soka Univ. ISBN 978-4-904234-03-7. Arkivert fra originalen (PDF) 8. januar 2014. Besøkt 27. juni 2022. 
• Kőrös, Alexander Csoma de (1836). Annales du Musée Guimet, II. ÇER-CHIN. Asiatisk Researches, Calcutta, 1836. s. 393-552. 
• Lancaster, Lewis R.; Park, Sung-bae (1995). K 1200 (XXXIV:241) (T. 229) (H. 228) 佛母寶德藏般若波羅蜜經 불모보덕장반야바라밀경. The Korean Buddhist Canon: A Descriptive Catalogue, juli 1995. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Laufer, Berthold (1901). Verzeichnis der tibetischen Handschriften der Königlichen Bibliothek zu Dresden. Zeitschrift der Deutschen Morgenländischen Gesellschaft Vol. 55, No. 1, Harrassowitz Verlag, 1901. s. 99-128. 
• May, Jacques (1959). Candrakīrti: Prasannapadā Madhyamakavṛtti. Douze chapitres traduits du Sanscrit et du tibétain, accompagnés d'une introduction, de notes et d'une édition critique de la version tibétaine par Jacques May. pp. iv, 539. Paris: Adrien-Maisonneuve, 1959. 
• Nanjo Bunyu (1883). A catalogue of the Chinese translation of the Buddhist Tripitaka (PDF). Clarendon Press, Oxford, 1883. Arkivert fra originalen (PDF) 2. mars 2022. Besøkt 24. juni 2022. 
• Obermiller, Eugene (1937). Prajnaparamita Ratna-Guna-Samuccaya- Gatha: Sanskrit And Tibetan Text. New Delhi, India: Sri Satguru Publications,India, 31. desember, 1937. ISBN 8170303028. ISBN 978-8170303022. 
• Padmakara Translation Group (2022). Perfection of Wisdom ཤེར་ཕྱིན། · sher phyin/ Prajñāpāramitā. read.84000.co, besøkt 24. juni 2022. 
• Padmakara Translation Group (2022). ཤེས་ཕྱིན་ཁྲི་པ། · shes phyin khri pa, ༄༄། །ཤེར་ཕྱིན་ཁྲི་བརྒྱད་སྟོང་པ། The Perfection of Wisdom in Eighteen Thousand Lines Așțādaśasāhasrikāprajñāpāramitā འཕགས་པ་ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་ཁྲི་པ་ཤེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ། ’phags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa khri pa zhes bya ba theg pa chen po’i mdo The Noble Mahāyāna Sūtra “The Perfection of Wisdom in Eighteen Thousand Lines”, Āryāțādaśasāhasrikāprajñāpāramitānāmamahāyānasūtra. Toh 10, Degé Kangyur, bind 29 (ཀ, ka), folio 1a.1-300a.7, bind 30 (ཁ, kha), folio 1a.1-304a.7, bind 31 (ག, ga), folio 1a.1-206a.7, oversatt av Gareth Sparham. Publisert 31. mars 2022, gjeldende versjon 1.0.18 (2023). 
• Taishō shinshū daizōkyō (2002). T08N0229 佛説佛母寶悳藏般若波羅蜜經 fo2 shuo1 fo2 mu3 bao3 de2 zang4 ban1 ruo4 bo1 luo2 mi4 jing1 ぶっせつぶつもほうとくぞうはんにゃはらみつきょう. WWW Database of Chinese Buddhist texts, 2. desember 2002. 
• Taube, Manfred (1966). Tibetische Handschriften und Blockdrucks. Teil 1–4. Verzeichnis der Orientalischen Handschriften in Deutschland, Bd. XI, 1–4, Wiesbaden: Franz Steiner Verlag GmbH, 1966. 
• Xing, Guang (2005). The Concept of the Buddha: Its Evolution from Early Buddhism to the Trikāya Theory. Routledge Curzon critical studies in Buddhism, Psychology Press, 2005. ISBN 041533344X. ISBN 978-0-415-33344-3. 
• Yuyama, Akira (2010). Prajñā-pāramitā-ratna-guna-Samcaya-gāthā: Sanskrit Recension A (PDF). University Press, august 1975, 2 utgave, 10. juni 2010. ISBN 0-52114-320-9. ISBN 978-0521143202.