Prajñāpāramitābiblioteket til Xuánzàng

Den store prajñāpāramitāsūtraen
orig. 大般若波羅蜜多經 bōrě [bānruò] bōluómì duō jīng *mahāprajñāpāramitā sūtra (rekonstruert tittel) महामहाभारतसूत्र
Forfatter(e)		Xuánzàng (玄奘, 602–664), oversetter
Sjanger		Prajñāpāramitā
Prajñāpāramitābiblioteket til Xuánzàng på Commons

Prajñāpāramitābiblioteket til Xuánzàng er en samling prajñāpāramitātekster som ble oversatt fra sanskrit til kinesisk av den kinesiske omreisende oversetteren Xuánzàng (玄奘, 602–664).^[1] Xuánzàng regnes som grunnlegger av retningen Fǎxiāng zōng innen kinesisk buddhisme. Dette var en østasiatisk avart av yogācāra (i Japan kjent som Hossō-shū).

Oversettelsen bærer tittelen «den store prajñāpāramitāsūtraen» (tradisjonell kinesisk: 般若波羅蜜多經, pinyin: bōrě bōluómì duō jīng,^[1] alternativ tittel: 般若波罗蜜多經, pinyin: bānruò-bōluómì duō jīng, Wade-Giles: Ta p'o-jo po-lo-mi-t'o ching^[1]). Den rekonstruerte sanskrit-tittelen er *mahāprajñāpāramitā sūtra (devanāgarī: महामहाभारतसूत्र).^[1] Betrakter man dette som én tekst, er det den suverent største buddhistiske tekst som eksisterer.^[1] Den omfatter 600 bokruller, inneholdende mer enn 50 millioner kinesiske skrifttegn eller ord.^[1]

Begrepet «den store prajñāpāramitāsūtraen» har hatt varierende meningsinnhold opp gjennom historien. Xuánzàng har brukt det som navn på hele prajñāpāramitālitteraturen. Som vi skal se, har dette ikke vært tilfelle i Nepal, Kashmir og Tibet. Også i Kina har begrepet hatt en mer spesifikk betydning i andre oversettelser.

Oversettelsen består av 16 individuelle tekster. Den innledes med prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers; denne monumentale teksten består av de første 400 bokrullene og er ikke kjent i noen annen kinesisk oversettelse. Deretter følger prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers i 78 bokruller og prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers i 59 bokruller; den sistnevnte finnes heller ikke i noen annen kinesisk oversettelse. Den fjerde teksten er prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (18 bokruller). Tekstsamlingen inneholder også devarājapravaraprajñāpāramitāsūtra, prajñāpāramitāsūtraen i 700 vers, nāgaśripapriccha prajñāpāramitā, diamantsūtraen og prajñāpāramitāsūtraen i 150 vers.

De øvrige syv tekstene – eller deres innbyrdes sammensetning, er ukjente på sanskrit. De er heller ikke kjent i den tibetanske buddhistiske kanon eller i andre kinesiske oversettelser. Den femte teksten er en slags forkortet utgave av prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers. Pañcapāramitānirdeśa finnes riktignok på tibetansk, men i biblioteket til Xuánzàng er denne teksten delt opp i fem adskilte tekster (tekstene 11–15). Den sekstende og siste teksten er en variant av devarājapravaraprajñāpāramitāsūtra. Den avsluttes med mantraene GATE GATE PARAGATE PARASAMGATE BODHI SVAHA, som også er kjent fra hjertesūtraen.

Teksten sies å ha blitt overlevert av Buddha på fire steder ved 16 sammenkomster: på gribbenes fjelltopp nær Rājagṛha, i Śrāvastī, i paranirmita-vaśavartin (en legendarisk himmel på toppen av Katmandudalen) og i bambusskogen (Veṇuvana) nær Rājagṛha. Sentralt står forkynnelsen av den odontologiske «tomheten» (śūnyatā) og mangelen på «egen eksistens» svabhāva i alle fenomener. Fenomenene er flyktige og forgjengelige fordi de er tomme for egen eksistens (svābhava). Videre fremheves denne erkjennelsen som essensiell på bodhisattva-veien. Prajñāpāramitā betyr «visdommen (prajñā) som har trengt hinsides eller transcenderer (pāramitā)», og som fører den søkende til «den andre bredden» over verdenslidelsens hav.

Benevnelsen «den store prajñāpāramitāsūtraen» har hatt varierende meningsinnhold ned gjennom historien. I Kina har den blant annet blitt brukt som navn på den samlede prajñāpāramitālitteraturen. Tittelen på hele tekstsamlingen til Xuánzàng, et prajñāpāramitābibliotek med 16 prajñāpāramitātekster,^[2] er bōrě bōluómì duō jīng (般若波羅蜜多經), som er en gjengivelse av sanskrit *mahāprajñāpāramitāsūtra (महामहाभारतसूत्र).^[3]

Det er vanlig å skille mellom seks store og en rekke mindre tekster.^[4] De sistnevnte utgjør en egen sjanger av «korte» eller «forkortede» tekster, hvorav diamantsūtraen og hjertesūtraen de mest kjente. Det ble etterhvert innlysende at det var behov for slike komprimerte tekster, etter hvert som buddhismen utbredte seg. Man kunne for eksempel ikke forvente at personer utenfor klostrene og templene skulle pløye gjennom totaliteten av en så gigantisk tekst som Xuánzàng hadde oversatt. Orientalister har oppgitt et varierende antall korkortede eller mindre prajñāpāramitāsūtraer. Edward Conze omtalte 40,^[5] Ryusho Hikata omtalte 27,^[6] Hemarāja sākya omtalte 45,^[7] og Dr. Dharma Datta Chaturvedi.^[4] har omtalt 48 mindre prajñāpāramitāsūtraer. Viktige kilder for Chaturvedi er Tōhoku-katalogene over tibetanske tekster,^[8][9] Nanjo Bunyu's katalog over kinesiske og japanske tekster^[10] og Max Wallesers katalog Die Vollkommenheit der Erkenninis.^[11]

De store tekstene har blitt kalt for «den store prajñāpāramitāsūtraen» av både østlige buddhister og vestlige orientalister. Dette var f.eks. tilfelle med orientalisten dr. Edward Conze (1904–1979) i en oversettelse fra 1961.^[12] Dette er ikke entydig, men en samlebetegnelse på seks adskilte tekster. I Kashmir og Nepal valgte man i det 8. århundre å benytte følgende navnekonvensjoner:

• Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers (śatasāhasrikāprajñāpāramitā)
• Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers (pañcaviṃśatisāhasrikāprajñāpāramitā)
• Prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers (aṣṭādaśasāhasrikāprajñāpāramitā)
• Prajñāpāramitāsūtraen i 10 000 vers (daśasāhasrikāprajñāpāramitā)
• Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (aṣṭasāhasrikāprajñāpāramitā)

Denne navnekonvensjonen ble også tatt i bruk av tibetansk buddhisme. I tillegg inneholder Xuánzàng's prajñāpāramitābibliotek en sjette tekst, som ikke er bevart andre steder. I stedet for å kalle alle tekstene for «den store prajñāpāramitāsūtraen», valgte de altså å inndele tekstene etter antall vers, der hvert av disse versene (ślokas) inneholder 32 stavelser.^[13]

Den kinesiske buddhistiske kanon inneholder tre oversettelser av prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers som alle bærer tittelen «den store prajñāpāramitāsūtraen»: Det gjelder Dharmapriya's oversettelse fra året 382 e.Kr., Kumārajīvas oversettelse fra år 403 e.Kr. og Dānapāla's oversettelse fra år 985 e.Kr. Den sistnevnte har tittelen «den store prajñāpāramitāsūtraen, mor til Buddha som føder den trefoldige Dharmapithaka». I tillegg bærer Kumārajīva's oversettelse av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers fra år 403 e.Kr. også tittelen «den store prajñāpāramitāsūtraen». Hvis man velger å bruke denne benevnelsen på alle seks tekstene ovenfor, og i tillegg bruker det som fellesbenevnelse på hele prajñāparamitālitteraturen (slik Xuánzàng har gjort), sitter man igjen med syv forskjellige meningsinnhold.

Navnekonvensjonene fra Kashmir og Nepal er rent praktiske hjelpemidler for å skille den ene teksten fra den andre. Men det må presiseres at benevnelser som «8 000 vers», «10 000 vers», etc., ikke var tekstenes opprinnelige titler. For det første er slike benevnelser upresise. Manuskriptet Add.866 av «prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers» ved Cambridge University, et sanskrit-manuskript fra Nepal fra 1008 e.Kr., har 8 411 vers.^[13] Likeledes har «prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers» fra Nepal mer enn 125 000 vers.^[14][15][a]

For det andre ble slike etiketter, som nevnt, aldri tatt i bruk i Kina. Oversettelsen av utgaven på 25 000 vers til kinesisk i året 291 e.Kr. ble tildelt tittelen «prajñāpāramitāsūtraen som utstråler lyset» (fàngguâng bânruò jíng, 放光般若經),^[16] på bakgrunn av tittelen på første kapittel. Oversettelsen til kinesisk i årene 172-179 e.Kr. av utgaven på 8 000 vers, hadde tittelen «prajñāpāramitāsūtraen om praktiseringen av veien» (dàoxín bânruò jíng, 道行般若經).^[17]

I den tibetanske svātantrikatradisjonen blir den store prajñāpāramitāsūtraen kalt GYE DRING DU SUM,^[18] «tre bøker, lang, middels, kort»: Lang (GYE) er utgaven i 100 000 vers, middels (DRING) er utgavene på 25 000 og 18 000 vers, og kort (DU) er utgavene på 10 000 og 8 000 vers.^[19] Dette er en måte å inndele de seks tekstene i tre kategorier. Men som vi skal se, er det også store innbyrdes forskjeller på utgavene i 25 000 og 18 000 vers, så vel som utgavene i 10 000 og 8 000 vers.

En av de fremste ekspertene på denne litteraturen var den tyske orientalisten dr. Edward Conze. I 1961 publiserte han en oversettelse av «den store prajñāpāramitāsūtraen»,^[12] som hovedsakelig baseres på utgaven med 25 000 vers.^[20] Men samtidig hentet han materiale fra utgavene i 8 000, 18 000 og 100 000 vers,^[21] og presenterte dette som en tekst. Han skånet leseren for kompleksiteten blant «filologiske purister»,^[22] men har samtidig oversatt en konstruert og fiktiv tekst. I forordet til sin utgave fra 1985 skrev han:^[22]

For filologiske purister, som er ukjente med de spesielle problemer relatert til Prajñāpāramitā, vil min prosedyre måtte være tilsynelatende tvilsom, og de vil insistere på at jeg burde holde de forskjellige utgavene rigid fra hverandre ... Hva som motiverte meg til å gjøre dette, var troen på at denne eksepsjonelt vanskelige teksten kan studeres mer effektivt hvis man bryter den opp i relativt korte og håndterlige kapitler.

Edward Conze betraktet prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers som den opprinnelige teksten, og de 5 andre som senere utvidelser.^[13] Dette er ikke riktig, eller et upresist utsagn, for det bør likevel presiseres at det dreier seg om forskjellige tekster med til dels forskjellig innhold. Flere kapitler i sūtraen på 8 000 vers på den ene siden og 18 000, 25 000 og 100 000 vers på den andre siden har lignende emner,^[23] men her stopper også likhetene.

Åtte kapitler i prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (16, 21–22, 24 og 29–32) har ingen paralleller i utgavene på 18 000 og 25 000 vers^[23] og 28 kapitler i utgaven på prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers og 25 000 (2–5, 16-17 og 62–83) mangler enhver parallell i utgaven på 8 000 vers.^[23] Ni kapitler i sūtraene på 18 000 og 25 000 vers mangler også paralleller i de kinesiske og tibetanske utgavene på 100 000 vers (2–5, 16-17, 25 og 83)^[23]

Orientalisten Leon Hurvitz (1923–1992) mente at prajñāpāramitāsūtraene på 25 000 og 8 000 vers var to forskjellige tekster, som opprinnelig var to deler av en felles urtekst.^[24] Omkring 350 e.Kr. skrev kineseren Chih Tun (支遁, 314–366), en buddhistmunk i sør-Kina under det østlige Jin-dynastiet, at prajñāpāramitāsūtraene på 25 000 og 8 000 vers var to forskjellige og klart adskilte tekster som «utgikk fra en opprinnelig kilde, hvis tekst som teller 600 000 ord, nå sirkulerer i India, men som aldri har kommet til Kina.»^[24]

Den store prajñāpāramitāsūtraen i universitetet i Nalanda, India, var den største prajñāpāramitāsūtraen som har eksistert.^[25][26] Den ble ødelagt omkring 1200 e.Kr. av sunnimuslimske brann-stiftere, under ledelse av Bakhtiyar Khilji (اختيار الدين محمد بن بختيار الخلجي, død 1206), en khalatsjisk (tyrkisk) høvding, som var ute etter å bli berømt og som var i tjeneste for kommandøren i Awadh.^[27] Det skjedde da universitetet gikk opp i flammer.^[25][26]

Også utgavene på 18 000 og 25 000 vers har betydelige innbyrdes forskjeller.^[28] I 1994 publiserte den japanske orientalisten Shogo Watanabe ved Tōyōuniversitetet en analyse av et fragmentarisk, sentralasiatisk manuskript av utgaven på 25 000 vers.^[28] I stedet for etiketter som «18 000 vers» og «25 000 vers», valgte han benevnelsen ashtadashasāhashrikā-pañchavimshāti (AD-PV) linjene av den store prajñāpāramitāsūtraen.^[28] Det finnes ikke et eneste sitat i utgaven på 25 000 vers som stammer fra utgaven på 18 000 vers.^[28] Heller ikke det motsatte er tilfelle: Ingen sitater fra utgaven på 18 000 vers finnes i utgaven på 25 000 vers.^[28] Utgaven i 25 000 vers er ingen utvidelse av utgaven på 18 000 vers; de er to varianter av en felles urtekst.^[28]

Watanabe tok også for seg ti forskjellige utgaver av prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers og 25 000 vers,^[28] og merket seg at to av dem var ureviderte, mens åtte var reviderte i henhold til de åtte erkjennelser (alaṃkāras) og de 70 emner i abhisamayālaṃkāra.^[28]

Abhisamayālaṃkāra er en avhandling av indisk opprinnelse, som finnes bevart i en tibetansk oversettelse, men er ikke kjent i en kinesisk oversettelse.^[29] Det er ingen tibetansk konstruksjon, for de kinesiske oversettelsene av prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers og 25 000 vers er reviderte i henhold til abhisamayālaṃkāra. Den eldste av de kinesiske oversettelsene er fra 286 e.Kr.

De to ureviderte var en sanskritversjon fra Nepal^[30] og den tibetanske versjonen i Tengyur av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers.^[28] Den sistnevnte ble oversatt av Haribhadra omkring år 750 e.Kr. og ble brukt i hans tekster «blomstret mening» (sphuṭārthā) og «Lys over ornamentet» (abhisamāyalaṅkāralokāprajñāpāramitāvyākhyā) som er kommentarer til abhisamayālaṃkāra.

De reviderte var sanskritversjonen av utgaven i 18 000 vers i Gilgit-manuskriptene^[31] de tibetanske versjonene i Kangyur av prajñāpāramitāsūtraene i 18 000 og 25 000 vers,^[28] den kinesiske oversettelsen av utgaven i 18 000 vers og de fire kinesiske oversettelsene av utgaven i 25 000 vers.^[31] Også de tibetanske og kinesiske oversettelsene av utgaven i 100 000 vers, så vel som de tibetanske utgavene i 10 000 og 8 000 vers, er reviderte utgaver.

Prajñāpāramitāsūtraen i 10 000 vers er ikke bevart på sanskrit eller i noen annen indoarisk språkdrakt. Den kjennes heller ikke i noen oversettelse til kinesisk. Den er derfor fraværende i biblioteket til Xuánzàng og finnes ikke i Taishō Shinshū Daizokyō, i Tripitaka Koreana eller i noen annen utgave av den kinesiske buddhistiske kanon.

Edward Conze betvilte at teksten var autentisk, og antydet at sūtraen kan ha blitt satt sammen i Tibet.^[32] Dette er likevel usannsynlig, da den i stil og innhold stemmer overens med de tre største versjonene på 18 000, 25 000 og 100 000 vers. Den er også svært forskjellige fra de genuine tibetanske tekstene som ble satt sammen i det 9. århundre, da den ble opplistet i katalogen Denkarma (ldan dkar ma).^[33] Situ Paṇchen’s katalog over Degé (Derge) Kangyur inneholder kolofonen til denne sūtraen, og forteller at den ble oversatt til tibetansk av Jinamitra, Prajñāvarman og oversetteren Nanam Yeshé Dé.^[34]

Hvis vi leser Edward Conze, kan vi få inntrykk av at prajñāpāramitāsūtraen i 10 000 vers er en ren utvidelse (i form av gjentagelser av numeriske lister) av prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers.^[13] Dette er i så fall en misforståelse. I artikkelen prajñāpāramitāsūtraen i 10 000 vers legger vi til grunn at teksten er snarere er en komprimert og forkortet form av de tre større sūtraene på 18 000, 25 000 og 100 000 vers; dette ble også gjort av den japanske orientalisten Ryfishé Hitaka ved universitetet i Kyūshū i 1958^[35] og da teksten for første gang ble oversatt til engelsk i 2018.^[36]

Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers finnes i flere eksemplarer på sanskrit, en tibetansk oversettelse og i seks oversettelser til kinesisk.

For å komplisere saken, er tekst nr 5 i prajñāpāramitābiblioteket til Xuánzàng fraværende på sanskrit og tibetansk. Den finnes heller ikke i andre kinesiske oversettelser. Den består av 10 bokruller (bokrullene 556-565) og har 24 kapitler. I størrelse er den mindre enn utgaven på 8 000 vers, men større enn spørsmålet fra Suvikrānta (prajñāpāramitāsūtraen i 2 500 vers), som er den neste teksten i biblioteket.

Det er uenighet blant orientalister om dette skal betraktes som en komprimert utgave av sūtraen i 8 000 vers, eller om det er en helt annen tekst.

Nedenfor vises plasseringen av «den store prajñāpāramitāsūtraen» og prajñāpāramitāsaṃcayagāthā («oppsummering av de edle kvalitetene til prajñāpāramitā») i syv ulike utgaver av Kangyur og Tengyur: Narthang Kangyur (1730-1732),^[37] Derge Kangyur (1733),^[37] Urga Kangyur (1905-1908),^[37] Lhasa Kangyur 1920-1934),^[37] Coné Kangyur (1721–1731),^[37] Peking Kangyur^[37] og Ulan Bator Kangyur og de samsvarende utgaver av Tengyur. Titlene vises på sanskrit, tibetansk og mongolsk. Benevnelsene N.9, D.9, U.8, H.9, etc. viser til plassering innenfor den enkelte utgave. Som vi ser, er ikke plasseringen identisk i de ulike utgaver. I Narthang Kangyur er f.eks. prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers plassert forut for utgaven i 25 000 vers, i Lhasa Kangyur er prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers plassert før utgaven i 18 000 vers, etc.

«Tōh.» (Tōhoku) refererer til katalogene over tibetanske buddhistiske skrifter ved universitetet i Tōhoku som ble publisert av Hukuju Ui^[8] og Yensho Kanakura.^[9]

Xuánzàng var en buddhistmunk som ble født i nærheten av Luoyang i Kina omkring 602. Han regnes som grunnleggeren av Fǎxiàn-skolen eller østasiatisk yogāchāra (i Japan kjent som Hossō-shū). I 629 innledet han en reise vestover inn i Sentral-Asia, og fortsatte sørøver til India, en reise som han omtalte i boken Reisen til de vestre regioner under det store Tangdynastiet. I 645 bragte han med seg 657 sanskrit-tekster tilbake til Kina, og han etterlot seg mange fremragende oversettelser. Av disse regnes oversettelsen av mahāprajñāpāramitā sūtra som hans magnum opus.

Han returnerte med tre kopier av originalteksten,^[38] som han hadde ervervet i Sørøst-India like før 643 e.Kr. Under oversettelsen brukte han alle tre originalene som kilder, for å sikre oversettelsens integritet.^[38] Ifølge én kilde begynte han oversettelsen den 16. februar 660 («den 1. dagen av den 1. måned, i det 5. året av Xiănqìng (顯慶) under Tángdynastiet»)^[38] Ifølge en annen kilde ble oversettelsen påbegynt i «det 4. året av Xiănqìng (顯慶)», eller i året 659 e.Kr. Oversettelsen foregikk i klosteret Yùhuágōng (玉華宮寺) i nærheten av Jade-blomsterpalasset (fāngzhōu, 方州).

Hans disipler anbefalte ham å oversette en forkortet versjon. Men etter en lengre overveielse besluttet han å oversette en uforkortet, komplett versjon som var trofast mot originalen.^[39] Oversettelsen ble fullført på «den 20. dag av den 10. måned, i det tredje året av Lóng Shuò (龍朔)», eller den 25. november 663.^[40][41]

Fra Kina kom teksten til Korea. Prajñāpāramitabiblioteket til Xuánzàng er omtalt i den koreanske historieboken Goryeosa (고려사), som er en beretning om Goryeodynastiet. Ifølge sistnevnte ankom en kopi av biblioteket det nordlige koreanske kongedømmet Goryeo i mai 1022 («den femte måned i det 13. år») under kong Hyŏnjŏng (현종, 992–1031).^[42] Tekstsamlingen var berømt fordi bokstavene på bokrullene hadde blitt laget av gullstøv.^[42]

Teksten var trolig en del av den første Tripitaka Koreana, som ble ødelagt av hærstyrkene til Djengis Khan. Etter den første mongolske invasjonen av Korea i 1231 måtte kongen og hans hoff flykte til øyen Ganghwa.^[43] Treblokkene til kanonen og de supplementære utvidelser som var blitt samlet av Uicheon (대각국사, 1055–1101), en yngre sønn av kong Munjong (문종, 1019–1083), ble lagret i Puinklosteret i nærheten av hovedstaden Daegu. I løpet av vinteren hadde hoffet forlatt hovedstaden, og invasjonsstyrkene tok kontroll over klosteret og brente hele settet av treblokker i en vandalistisk ødeleggelse.^[44] Kong Gojong (고종, 1192–1259) beordret at den buddhistiske kanon skulle lages på nye inngraverte trykkplater. Arbeidet pågikk fra 1236 til 1251.^[45] Det har lenge blitt antatt at treplatene ble laget av japansk hengebjørk fra Wando, Geoje og fra øyen Jeju.^[46] Nyere forskning kan tyde på at materialet i virkeligheten stammer fra kirsebærtrær.^[46]

Inngraveringen av Xuánzàng's prajñāpāramitabibliotek fant sted mellom år 1237 og 1240. Denne monumentale teksten ble innledningsteksten i den andre Tripitaka Koreana, og omfatter de første 121 bind. Dens koreanske tittel er tae panya paramilda kyŏng (hangul: 반야바라밀다경).^[1]

Keiser Shōmu av Japan (701–756) hadde en særskilt tro på denne teksten. Han fremmet seremonielle opplesninger av teksten og beordret kopieringen av mange sett. Kopieringen av de 600 bokrullene begynte i 730, og var avsluttet etter 15 år. Hvert av de 600 bindene var bemyndiget av et medlem av en liten gruppe ansatte ved hoffet. I Naraperioden (710–794) ble denne enorme teksten lest fra begynnelse til slutt i ritualer, som en bønn for en rikelig avling og for en beskyttelse av staten mot pest. Senere leste prester bare ut av tittelen eller en seksjon av hver rull. På japansk er tittelen hannya haramitta kyō (katakana: ハンニャハラミツタキョウ).^[1]

Teksten utgjør de 121 første bindene av Tripiṭaka Koreana. I Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新脩大藏經 eller Taishō Tripiṭaka – «Tripiṭaka publisert under Taishōperioden») utgjør den bindene 5–7. I Zhōnghuá Dàzángjīng (大日本續藏經, «Kinas skattkammer av buddhistiske tekster») utgjør den de seks første bindene. Nedenfor har vi angitt de 600 bokrullenes plassering i Tripiṭaka Koreana og Taishō Tripiṭaka. Xuánzàng's oversettelse består av 16 individuelle tekster. Den første av disse utgjør bind 5 og 6 i Taishō Tripiṭaka. De 15 neste tekstene utgjør bind 7 i Taishō Tripiṭaka.

1. Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers (bokrullene 1-400)

Dette er den eneste oversettelsen som finnes i den kinesiske buddhistiske kanon. Denne enorme teksten består av 400 bokruller eller juăn (卷), og omfatter de 81 første bindene av Tripiṭaka Koreana. I Taishō Tripiṭaka omfatter den bind 5 og 6. Teksten består av 79 kapitler. Her er det en uoverensstemmelse med den tibetanske buddhistiske kanon. Kapittel 78 og 79 utgjør kapittel 31 og 32 i den tibetanske versjonen av prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers. Den tibetanske versjon og sanskritversjonen har for øvrig 72 kapitler.

2. Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers (bokrullene 401-478)

Den andre teksten har 85 kapitler, fordelt på 78 bokruller (bokrullene 401-478). Den finnes bevart på sanskrit og tibetansk, og i tre andre oversettelser til kinesisk, den eldste av dem fra året 286 e.Kr. Teksten er å finne i bind 82 (bokrullene 401-405), bind 83 (bokrullene 406-410), bind 84 (bokrullene 411-415), bind 86 (bokrullene 416-420), bind 86 (bokrullene 421-425), bind 87 (bokrullene 426-430), bind 88 (bokrullene 431-445), bind 89 (bokrullene 436-440), bind 90 (bokrullene 441-445), bind 91 (bokrullene 446-450), bind 92 (bokrullene 451-455), bind 93 (bokrullene 456-460), bind 94 (bokrullene 461-465), bind 95 (bokrullene 466-470), bind 96 (bokrullene 471-475) og slutten av bind 97 (bokrullene 471-479).

3. Prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers (bokrullene 479-537)

Denne teksten omfatter 31 kapitler fordelt på 59 bokruller (bokrullene 479-537). Den er ikke kjent i noen annen kinesisk oversettelse, men finnes på tibetansk og sanskrit. I Tripiṭaka Koreana befinner teksten seg i slutten av bind 97 (bokrullene 479-480), bind 98 (bokrullene 481-485), bind 99 (bokrullene 486-490), bind 100 (bokrullene 491-495), bind 101 (bokrullene 496-500), bind 102 (bokrullene 501-505), bind 103 (bokrullene 506-510), bind 104 (bokrullene 511-515), bind 105 (bokrullene 516-520), bind 106 (bokrullene 521-525), bind 107 (bokrullene 526-530), bind 108 (bokrullene 531-535) og slutten av bind 109 (bokrullene 536-537).

Prajñāpāramitāsūtraen i 10 000 vers (mangler)

Denne teksten er ikke en del av Xuánzàngs bibliotek. Den er heller ikke bevart i noen annen kinesisk oversettelse eller på sanskrit. Den bare bevart i en tibetansk oversettelse i den tibetanske buddhistiske kanon. Den bør likevel nevnes, fordi Xuánzàngs prajñāpāramitābibliotek kjennetegnes ved dens fravær.

4. Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (bokrullene 538-555)

Den fjerde teksten er prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers, fordelt på 29 kapitler og 18 bokruller (bokrullene 538-555). I den kinesiske buddhistiske kanon er det bevart seks oversettelser, den eldste fra 172–179 e.Kr. Den befinner seg i begynnelsen av bind 109 (bokrullene 538-540), 110 (bokrullene 541-445), 111 (bokrullene 546-450) og 112 (bokrullene 551-550) av Tripiṭaka Koreana.

5. Forkortet utgave av prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (bokrullene 556-565)

Den femte teksten består av 24 kapitler fordelt på 10 bokruller (bokrullene 556-565). Den er unik og finnes ikke i noen andre kinesiske oversettelser, og heller ikke på sanskrit eller tibetansk. I størrelse er den en mellomting mellom prajñāpāramitāsūtraene på henholdsvis 8 000 og 2 500 vers. Den befinner seg i bind 113 (bokrullene 556-560) og 114 (bokrullene 561-565) av Tripiṭaka Koreana.

6. Devarājapravaraprajñāpāramitāsūtra (bokrullene 566-573)

Denne teksten finnes i en tidligere oversettelse til kinesisk fra 565 e.Kr. Den består av 17 kapitler fordelt på 8 bokruller. Det en buddhistisk hymne og lovprisning av gudinnen prajñāpāramitā, og finnes med forskjellige titler: «spørsmålet fra Suvikrānta» (suvikrāntavikrāmiparipriccha), «hymnen til prajñāpāramitā» (prajñāpāramitāstotra), devarājapravara prajñāpāramitā. og prajñāpāramitāsūtraen i 2 500 vers (śārddhadvisasahashrikāprajñāpāramitā). Den utgjør bind 115 (bokrullene 566-570) og begynnelsen på bind 116 (bokrullene 571-573) i Tripiṭaka Koreana.

7. Prajñāpāramitāsūtraen i 700 vers (bokrullene 574-575)

Denne teksten finnes i to andre kinesiske oversettelser. Den er også kjent på tibetansk. Teksten består av to bokruller (bokrull 574-575). I Tripiṭaka Koreana befinner den seg i slutten av bind 116.

8. Nāgaśripapriccha prajñāpāramitā (bokrull 576)

Denne teksten finnes i en annen kinesisk oversettelse. Teksten består av bokrull 576, og i Tripiṭaka Koreana befinner den seg i bind 117.

9. Diamantsūtraen (bokrull 577)

Dette er en av de mest kjente tekstene. Den finnes i fem andre oversettelser til kinesisk, og er også bevart på tibetansk og sanskrit. Teksten består av bokrull 577, og i Tripiṭaka Koreana befinner den seg i bind 117.

10. Prajñāpāramitāsūtraen i 150 vers (bokrull 578)

Denne lille teksten finnes i fem andre oversettelser til kinesisk. Den finnes også i tre tibetanske versjoner, hvorav to er tantriske. Den er også bevart på sanskrit i form av to sentralasiatiske manuskripter fra oasebyen Khotan. Teksten består av bokrull 578, og i Tripiṭaka Koreana befinner den seg i bind 117.

11. Pañcapāramitānirdeśa, del 1 (bokrull 579-583)

I den tibetanske buddhistiske kanon er pañcapāramitānirdeśa oversatt som en enkelt tekst under tittelen Ārya pañcapāramitānirdeśa nāma mahāyāna sūtra. Hos Xuánzàng er denne teksten gjengitt som 5 forskjellige tekster – tekstene 11–15. Ingenting av dette materialet finnes ellers i den kinesiske kanon. Den første delen utgjør fem bokruller (bokrull 579-583). I Tripiṭaka Koreana er de fordelt på bind 117 (bokrull 579-580) og 118 (bokrull 581-583).

12. Pañcapāramitānirdeśa, del 2 (bokrull 584-588)

Denne teksten består av fem bokruller (bokrull 584-588); de to første (bokrull 584-585) befinner seg i slutten av bind 118 og de tre neste (bokrull 586-588) befinner seg i begynnelsen av bind 119 Tripiṭaka Koreana

13. Pañcapāramitānirdeśa, del 3 (bokrull 589)

Denne teksten består av bokrull 589 og befinner seg i bind 119 i Tripiṭaka Koreana.

14. Pañcapāramitānirdeśa, del 4 (bokrull 590)

Denne teksten består av bokrull 590 og utgjør slutten på bind 119 i Tripiṭaka Koreana.

15. Pañcapāramitānirdeśa, del 5 (bokrull 591-592)

Denne teksten består av to bokruller (bokrull 591-592) og utgjør begynnelsen av bind 120 i Tripiṭaka Koreana.

16. Ārya-suvikrāntavikrami-paripṛcchā-prajñāpāramitā-nirdeśa, Spørsmålet fra Suvikranta (bokrull 593-600)

Dette er en variant av Devarājapravaraprajñāpāramitāsūtra (tekst nr 6). Teksten finnes ikke på tibetansk, og er ikke bevart på sanskrit. Den består av 8 bokruller (bokrull 593-600); de tre første av disse (bokrull 593-595) utgjør slutten av bind 120 i Tripiṭaka Koreana; de fem neste (bokrull 596-600) utgjør bind 121.

Bokrullene fordelt på bind i Tripiṭaka Koreana

Nedenfor ser man hvordan de 600 bokrullene er fordelt på de 121 første bindene i Tripiṭaka Koreana.^[47] De første 400 bokrullene inneholder som sagt den første teksten fordelt på 81 bind.^[47]

• ACI (1993). Buddhist Refuge, Class 1 (PDF). ACI Course II: Buddhist Refuge-November 1993. Arkivert fra originalen (PDF) 23. august 2018. Besøkt 2. oktober 2018. 
• Bunyu, Nanjo (1883). A catalogue of the Chinese translation of the Buddhist Tripitaka], the Sacred Canon of the Buddhists in China and Japan, compiled by order of the Secretary of State for India. Oxford, Clarendon Press, 1883. 
• Chandra, Satish (2004). Volume 1 of Medieval India: From Sultanat to the Mughals. Har-Anand Publications, 2004. ISBN 8-12411-064-6. 
• Ch'ung-sun, Ch'ae (1919). Hyŏnhwasa pi ŭmgi. Chōsen kinseki sōran (朝鮮金石總覧), Seoul, vol. 1, no. 72, 1919. 
• Chinese Buddhism Encyclopedia (2016). Manual of Prajna Paramita - CLASS NOTES. chinabuddhismencyclopedia.com, 4. april 2016. 
• Conze, Edward (1954). Abhisamayālankāra: Introduction and Translation from Original Text, With Sanskrit-Tibetan Index. Istituto italiano per il Medio ed Estremo Oriente, Roma, 1954. Arkivert fra originalen 5. september 2017. 
• Conze, Edward (1961). The Large Sutra on Perfect Wisdom: With the Divisions of the Abhisamayalankara. Luzac & Company, 1961. ASIN: B000J2U0HW. 
• Conze, Edward (1974). The Gilgit manuscript of the Aṣṭādaśasāhasrikāprajñāpāramitā, chapters 70 to 82, corresponding to the 6th, 7th and 8th Abhisamayas (PDF). Serie Orientale Roma, 46, Roma, 1962, nytrykk 1974. 
• Conze, Edward (1985). The Large Sutra on Perfect Wisdom: With the Divisions of the Abhisamayalankara (PDF). Center for South and Southeast Asia Studies, University of California, Berkeley, California (Book 18), 24. januar 1985. ISBN 978-0520053212. ISBN 0520053214. 
• Conze, Edward (1994). The Perfection of Wisdom in Eight Thousand Lines and Its Verse Summary (Bibliotheca Indo-Buddhica). South Asia Books; New edition, 19. oktober 1994. ISBN 978-8170304050. ISBN 8170304059. 
• Conze, Edward (2000). The Prajnaparamita Literature (PDF). Munshiram Manoharlal Publishers; nytrykk av utgaven fra mars 1958, 1. januar 2000. ISBN 978-8121509923. ISBN 8121509920. Arkivert fra originalen (PDF) 4. september 2018. Besøkt 10. september 2018. 
• Dharmadattachaturvedi (2006). Sanskrit seva sadhanā. Kendriya Tibetan Institute, Saranath, Varanasi, India, 2006. 
• Degé Kangyur. The Transcendent Perfection of Wisdom in Ten Thousand Lines. Toh 11, Degé Kangyur, vol. 31 (shes phyin, ga), folios 1b–91a and vol 32 (shes phyin, nga) folios 92.b–397. Padmakara Translation Group. 
• Hemarāja sākya. Navasūtra saṁgraha, Divyavajra vajrācārya (bhūmikā). Bodhi Prakasana kendra, Lalitapuram, Nepal. 
• Hurvitz, Leon (1968). Chih Tun's Notions of Prajña. Journal of the American Oriental Society Vol. 88, No. 2, 1968. 
• Holba, Jiří (2014). Diamantová sútra překlad s komentářem. DharmaGaia, Praha, 2014. 
• Hikata, Ryfishé (1958). «Suvikrāntavikāamiparipŗcchā Prajñāpāramitā-Sūtra». An Introductory Essay on Prajñāpāramitā Literature (PDF). Fufuoka, Kyūshū University, 1958. s. ix-lxxxiii. 
• Kanakura, Yensho (1953). A Catalogue of the Tohuko University Collection of Tibetan Works on Buddhism. Sendai, Japan: 1953. 
• Kim, Tong-hwa 金東華 (1973). Han'guk yŏkdae kosŭng chŏn (韓國歴代高僧傳). Samsŭng munhwa mungo (三省文化文庫), vol. 38, Samsŭng munhwa chaedan ch'ulp'anbu, Seoul, 1973. 
• Lancaster, Lewis, R; Park, Sung-bae (2004). K 1 (T. 220) (H. 219). The Korean Buddhist Canon: A Descriptive Catalogue, 2004. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Monroe, Paul (2000). Paul Monroe's encyclopaedia of history of education, Volume 1. Genesis Publishing, 2000. ISBN 978-8-17755-091-7. ISBN 8-177-55091-8. 
• Muller, Charles A. (1995). 大般若波羅蜜多經 Basic Meaning: Mahāprajñāpāramitā-sūtra. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995. ^{[død lenke]}
• Paltsek, Kawa (ka ba dpal brtsegs); Nyingpo, Namkhai (nam mkha’i snying po). ldan dkar ma (pho brang stod thang ldan dkar gyi chos ’gyur ro cog gi dkar chag). Toh 4364, Degé Tengyur, sna tshogs, vol. 308 (jo), f. 294b–310a; også TPD 116: 786-827. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Park, Sang-jin (2013). Under the Microscope: The Secrets of the Tripitaka Koreana Woodblocks. Cambridge Scholars Publishing; 1. april 2013. ISBN 978-1443846080. ISBN 1443846082. 
• Situ Paṇchen (si tu paṇ chen) eller Situ Chökyi Jungné (si tu chos kyi ’byung gnas). sde dge’i bka’ ’gyur dkar chags. Chengdu: Sichuan Mi rigs dpe skrun khang, 1989. 
• Scharfe, Hartmut (2002). Education in Ancient India. Brill, Handbook of Oriental Studies, Section 2; South Asia, volume 16, 1. juni 2002. ISBN 978-9-004-1255-68. ISBN 9-004-1255-68. 
• Stanley, D. Phillip (2005). Kangyur Texts. The Tibetan and Himalayan Library, 2005. 
• Taishō Shinshū Daizōkyō. Taisho Tripitaka Vol. T05, No. 220 大般若波羅蜜多經. Bokrull 1-200, Chinese Buddhist Electronic Text Association. Arkivert fra originalen 6. april 2016. Besøkt 3. august 2017. 
• Taishō Shinshū Daizōkyō. Taisho Tripitaka Vol. T06, No. 220 大般若波羅蜜多經. Bokrull 201-400, Chinese Buddhist Electronic Text Association. Arkivert fra originalen 3. november 2013. Besøkt 5. oktober 2018. 
• Taishō Shinshū Daizōkyō. Taisho Tripitaka Vol. T07, No. 220 大般若波羅蜜多經. Bokrull 401-600, Chinese Buddhist Electronic Text Association. Arkivert fra originalen 3. november 2013. Besøkt 5. oktober 2018. 
• Taishō Shinshū Daizōkyō. Taisho Tripitaka Vol. T08, No. 221 放光般若經卷第一. Chinese Buddhist Electronic Text Association. Arkivert fra originalen 16. januar 2016. Besøkt 10. september 2018. 
• Taishō Shinshū Daizōkyō. Taisho Tripitaka Vol. T08, No. 224 道行般若經. Chinese Buddhist Electronic Text Association. Arkivert fra originalen 16. januar 2016. Besøkt 10. september 2018. 
• Taishō Shinshū Daizōkyō. Taisho Tripitaka Vol. T55, No. 2149 大唐內典錄序. Chinese Buddhist Electronic Text Association. Arkivert fra originalen 16. januar 2016. Besøkt 14. oktober 2018. 
• Thero, Lenagala Siriniwasa. A comparative study on Sūnyatāvāda with reference to Aṣṭasāhasrikā prajñāpāramitā sūtra and Mahāsuññata sutta in Theravāda. Buddhist and Pali University of Sri Lanka. 
• Ui, Hukuju; Suzuki, Munetada; Kanakura, Yenshō; Tada, Tōkan (1934). The Complete Catalogue of the Tibetan Buddhist Canons (Bkaḩ-ḩgyur and Bstan-ḩgyur) (PDF). Tōhoku Imperial University and Saitō Gratitude Foundation, Sendai, Japan, august 1934. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Yi Kyu-bo (1959). Taejang kakp'an kunsin kigomun. Tongguk Yi Sangguk chip, vol. 25, Seoul, 1959. 
• Walleser, Max Gebhard Lebrecht (1914). Prajnaparamita : die Vollkommenheit der Erkenntnis : nach indischen, Tibetischen und Chinesischen Quellen. Gottingen : Vandenhoeck & Ruprecht, 1914. Bib ID 2417974 (National Library of Australia). 
• Watanabe, Shogo (1989). Aryapancavimsatisahasrikayam Bhagavatyam Prajnaparamitayam Abhisamayalamkara-nusarena samsodhitayam, Anupurvabhisamaya-dhikara. Toyo Daikagu, Diagakuin Kiyo, no. 25, Tokyo, 1989. 
• Watanabe, Shogo (1994). A comparative study of the 'Pancavimsatisahasrika Prajnaparamita'. The Journal of the American Oriental Society, Vol.114 No.3, July-Sep 1994. s. 386-396. 
• Wittern, Christian (2002). T05N0220 大般若波羅蜜多經. WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A, 2. desember 2002. 
• Wriggins, Sally Hovey (1997). Xuanzang: A Buddhist Pilgrim on the Silk Road. Westview Press, 9. oktober 1997. ISBN 0 813 334 071. ISBN 978-0-81333-4-073. 

• Prajñāpāramitā
• Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers
• Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers
• Prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers
• Prajñāpāramitāsūtraen i 10 000 vers
• Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers
• Spørsmålet fra Suvikrānta
• Prajñāpāramitāsūtraen i 700 vers
• Nāgaśripapriccha prajñāpāramitā
• Diamantsūtraen
• Prajñāpāramitāsūtraen i 150 vers
• Pañcapāramitānirdeśa

• Taishō No. 0220 hos SAT Daizōkyō Tekst Database